– United Nothing
Vinner av Studentenes fredspris, Elkouria Amidane, fortalte hva saharawiene kaller et FN som ikke hjelper dem i kampen mot marokkansk undertrykkelse.
This article is over two years old, and may contain content that is outdated
 |
Elkouria Amidane fortalte en velfylt forsamling om saharawienes kamp for selvstendighet. Foto: Thoralf Fagertun |
Onsdag holdt hun foredrag på Fredssenteret ved Universitetet i Tromsø.
- Vi har vært okkupert av Marokko siden 1975. Majoriteten av saharawiene bor i flyktningeleire i Algerie, sa Amidane, som selv studerer ved et marokkansk universitet.
- FN er til stede, men vi kaller dem bare "United Nothing", fordi de ikke gjør noe som helst, de reagerer ikke en gang på at menneskerettighetene blir brutt.
Skamslåtte studenter
Vest-Sahara kalles Afrikas siste koloni og Amidane fortelller at hun og hennes kolleger blir utsatt for forfølgelse, overvåkning og undertrykkelse av marokkanske myndigheter.
- Mer en 500 saharawier har blitt sporløst borte. Studenter blir arrestert og banket opp fordi de deltar på fredelige demonstrasjoner. Jeg har selv blitt banket opp og min familie har blitt truet, sa Amidane.
Hun viste frem bilder av skamslåtte studenter og fortalte om tortur som involverer elektrosjokk og voldtekt. Amidane håper likevel å kunne oppnå det saharawiene kjemper for: En folkeavstemning om uavhengighet. FN fastslo av Vest-Sahara hadde krav på en slik avstemning allerede i 1975. Kravet ble gjentatt i 1991, men ennå venter saharawiene.
- Jeg håper folkeavstemningen kommer. Men Marokko forhindrer den stadig, fordi de ikke har noe å tjene på den. Vest-Sahara er rik på ressurser og Marokko ønsker ikke å miste tilgangen til dem, sa fredsprisvinneren.
Kampen er verdt overgrepene
Hun beklaget også at Marokko ser ut til å motta støtte fra mektige allierte som EU og USA. Amidane håper Barack Obama kan utgjøre en forskjell. Hun håper også at folkeavstemningen kan bli en realitet, før den væpnede konflikten blusser opp igjen.
På spørsmål fra salen om kampen for frihet er verdt alle grusomhetene Amidane og hennes familie og venner har blitt utsatt for, svarte hun:
- Vi har lidd mye i 33 år, men jeg ser det som min plikt å snakke om vår situasjon. Hvis det arbeidet jeg gjør kan bedre situasjonen for mitt folk i fremtiden, er det verdt det.
