Hva skjedde med gryta i vikinggrava?
Hva skjer med funnet etter at arkeologene har gravd det opp? Se hva som skjedde det vikinggryta fra Hamarøy.
 |
 |
|
Her kan du se gryta slik den var da den ble funnet. Foto: Johan E. Arntzen |
For å bevare gjenstandene slik de var når de ble funnet lager arkeolog Johan E. Arntzen et preparat rundt gryta. Foto: Tromsø Museum |
Sommeren 2011 avdekket arkeologene fra Tromsø Museum en stor vikinggrav på Hamarøy i Nordland. Blant de mange oppsiktsvekkende funnene, var det en stor jerngryte.
Gryta i laboratoriet
En arkeologisk utgravning får ofte mye oppmerksomhet i mediene og blant publikum – men hva skjer med disse funnene i etterkant? På Tromsø Museums kulturhistoriske laboratorium arbeider konservator Pia Edqvist videre med gryta.
 |
| Pia Edqvist jobber som konservator på Tromsø Museum - Universitetsmuseet. Her bruker hun borr for å fjerne korrosjon på vikinggryta. Foto: Sven Erik Grydeland |
Skjellsand bremser nedbrytning
- Denne gryta har ligget i skjellsand – som er svært gode bevaringsforhold for metall. Metall er veldig utsatt for korrosjon – eller rust om du vil. Skjellsand består av store mengder kalk, som er basisk - en kjemisk sammensetning som gjør at metallene brytes ned mye saktere, forklarer Pia.
- Denne gryta er usedvanlig hel, tidligere funn av lignende gryter har vært i mye dårligere forfatning. Men det betyr ikke at det ikke er mye arbeid med denne likevel, fortsetter hun.
 |
||
|
 |
 |
|
| Hanken som gryta en gang har blitt båret i, er rustet fast. Foto: Pia Edquist |
Her ser man restene av de hvite skjellene gryta har ligget i. Foto: Pia Edquist |
Tidkrevende og hardt arbeid
For å fjerne all korrosjonen tar konservatorene på Tromsø Museum i bruk borr og sandblåser. Dette gjør de for å komme ned til overflaten av selve gryta.
- Dette arbeidet tar flere måneder – jeg jobber meg gjennom lag på lag med rust. Denne gryta er jo en ganske stor gjenstand – 38 cm i diameter og 18 cm i høyden. Dessuten er korrosjon tungt å arbeide med – rent fysisk – jeg får muskler, smiler hun.
 |
 |
| I "klumpen" øverst på gryta er det rester av treverk. Den borrer konservatoren seg inn i. Foto: Pia Edquist |
Trerestene inne i "klumpen" er verdifulle fordi de kan gi informasjon om tresorter, hvorvidt treet var behandlet og ikke minst datering. Foto: Pia Edquist |
Kan man gjenskape gryta slik den var?
- Målet med konserveringen er jo å gjenskape gryta slik den var da den ble lagt i graven, så langt det er mulig.
Likevel prøver vi ikke å fjerne alle restene på gjenstanden - vi har for eksempel funnet tekstilrester og fargepigmenter på gryta - noen av de lar vi være igjen. De er også en del av denne gjenstandens historie - miljøet den har vært i, forklarer Pia.
Nå alle lagene av rust er fjernet, får gryta det som heter en overflatebehandling. I praksis betyr det Pia sprayer hele gryta med et slags lim.
- Slik hindrer vi at luft, kjemikalier og fett slipper til, som kan sette i gang nye nedbrytningsprosesser.
- Og så begraver vi den igjen i magasinet, ler hun. Ja, hvis ikke den ikke kommer på utstilling da.
 |
 |
| Her er gryta enda et steg videre i konserveringsprosessen. Her ser man tydelig hvordan den er konstruert - sammenklinket av flere jernstykker. Gryta består av en bunnplate som sideplatene er klinket fast til, mens randen består av et bånd som platene er festet til i toppen. Foto: Adnan Icagic | På dette bildet kan man se to viktige detaljer. Den første er de røde tekstilrestene - som kan tyde på at gryta har vært pakket inn i et slags klede. Den andre er boltene/spikrene som holder de jernbitene sammen. Foto: Adnan Icagic |