Av den grunn synes vi det er trist at Erik Røsæg finner det nødvendig å argumentere for et bredt nasjonalt kompetansesenter gjennom å snakke ned forskningsaktiviteten og kvaliteten på forskningen som gjøres ved institusjoner lokalisert nord for polarsirkelen. Argumentasjonen minner om den som ble fremmet mot opprettelsen av et universitet i Nord-Norge og mot flyttingen av Norsk Polarinstitutt fra Oslo til Tromsø. Det er et dårlig utgangspunkt for samarbeid.
De tre største institusjonene innenfor norsk polarforskning som ligger i nord, publiserte rundt 15% flere artikler enn de tre største institusjonene lokalisert sør for polarsirkelen. Men når det gjelder antallet forskningsinstitusjoner, så er de fleste i sør, og sånn sett har Røsæg rett i at det meste av norsk polarforskning skjer i sør. Samtidig må vi få påpeke at når et område som har rundt 8% av landets befolkning står for opp mot halvparten av norsk polarforskning, så viser det hvor stor polarforskningsaktivitet det er i den nordlige delen av landet.
Røsæg gjør videre et retorisk poeng av at kvaliteten ikke øker med breddegraden. Det meste av norsk polarforskning siteres mer enn verdensgjennomsnittet. Ikke minst gjelder det forskningen fra alle de institusjoner som ligger i nord. Men han har rett i at forskningen fra universitetene i Oslo og Bergen er mer sitert enn forskningen fra de fleste andre norske universitet. Samtidig overser han at Norsk Polarinstitutt har en høyere siteringsrate enn Universitetet i Oslo. Kvalitet er med andre ord mulig også nord for polarsirkelen. Norsk institutt for luftforskning den klart høyeste siteringsraten, men de er samtidig en betydelig mindre aktør innen polarforskning, og innen et litt mer faglig avgrenset område. Et annet viktig element er hvilke deler av polarforskningen man vurderer i slike sammenligninger.
UiT Norges arktiske universitet er et breddeuniversitet med 16 000 studenter, omtrent like mange som Universitetet i Bergen, og med kompetanse på alt fra medisin, havbruk og teknologi til humaniora, samfunnsfag og jus. Faktisk viser det seg i en rapport fra «University of the Arctic» at når en bredere definisjon av Arktis benyttes enn den som brukes i Norge, og som i større grad fanger opp aktivitet innen humaniora og samfunnsfag, så forsterkes ytterligere rollen til UiT og forskningsmiljøene i Tromsø som den klart største norske aktør innen polarforskning. UiT er rangert på 7.plass i verden i antall publikasjoner innen polarforskning. Bredde og kvalitet finnes altså nord for polarsirkelen.
Arbeidet med å definere innhold og fokus til det nye Kompetansesenteret for hav og Arktis er ennå i en tidlig fase. Nærings- og fiskeridepartementet utformer mandat og organisering. Vi er trygg på at senteret vil få en solid forankring i bredden av norske polarforskningsmiljøer, både nord og sør for polarsirkelen.
Vi håper at evalueringen av polarforskningen og opprettelsen av et Kompetansesenter for hav og Arktis, slik Regjeringen foreslår, kan være et skritt mot økt nasjonalt samarbeid. Havforskningsaktørene i Norge har klart denne ambisjonen og Arven etter Nansen er et viktig samarbeidsprosjekt knyttet til det nordlige Barentshavet. Vi tror norske polar- og havforskningsmiljø vil jobbe sammen om andre viktige nasjonale og globale utfordringer. Vi skal gjøre vårt for å styrke mulighetene for samarbeid og tillit knyttet til forskning på hav- og Arktis.
Anne Husebekk, Rektor, UiT Norges arktiske universitet
Ole Arve Misund, Direktør, Norsk Polarinstitutt
Sissel Rogne, direktør, Havforskningsinstituttet
Øyvind Fylling-Jensen, direktør, Nofima
Salve Dahle, direktør, Akvaplan-Niva
Harald Ellingsen, direktør, UNIS