Ærede Lagmannsrett

By Eva Maria Fjellheim, 19.02.2020 13:06

For reindriftssamer er vindkraft verken grønn eller et skifte. Det er bare nok en industri som bit for bit fragmenterer det samiske kulturlandskapet.

Skribent: Eva Maria Fjellheim er stipendiat ved Senter for Samiske Studier, ved UiT Norges Arktiske Universitet, og forsker på dilemmaet mellom klimapolitikk og urfolks rettigheter i fornybar energiutbygging.

Teksten er tidligere trykt i Harvest Magazine og Fosna-Folket, og er et utdrag fra Fjellheims bidrag til boka Let the River Flow, redigert av Katya García-Antón, Harald Gaski og Gunvor Guttorm. Oslo/Amsterdam: OCA/Valiz, kommende i 2020.»

«La fjella leve! La fjella leve!»

Rytmiske trommeslag og fjerne kamprop maler lydbildet til Frostating Lagmannsrett en grå desember morgen i Tråante (Trondheim), «hovedstaden» i det sørsamiske området på norsk side av Saepmie. En gruppe demonstranter har samlet seg utenfor hovedinngangen for å vise sin misnøye med Norges «grønne» energipolitikk som bryter med urfolks rettigheter når store vindkraftverk bygges ut i det samiske kulturlandskapet. De fortsetter å rope det som har blitt et gjentatt slagord for en sørsamisk bevegelse som kjemper mot «grønn kolonisering», mens partene finner sine tildelte plasser på hver side av rettssalen. Trommene fortsetter å slå, og bryter med den formelle entreen til de fem dommerne som representerer autoritet og orden i akkurat dette rommet. Alle reiser seg. Fra nå av er det rettens regler og språk som gjelder.

 

Ærede Lagmannsrett,

jeg henvender meg til retten fra en ganske tom tilhørerbenk. Som publikum har vi ikke rett eller plikt til å mene noe om saken under rettshøringen. Vi forblir stille. Etter to uker har vi imidlertid observert makt gjennom relasjoner, subtilt kroppsspråk og reaksjoner. Lyttet til monologer, avhør, beskyldinger, bekreftelser. Og ikke minst, følt på en urolig stillhet som snakker et eget språk. Vi reflekterer over problemstillingene som diskuteres. Men enda viktigere, over det som er fraværende. Nå låner jeg språket deres, og det kan hende jeg bryter noen regler. Dette er, kan du si, en sluttprosedyre fra bakerste rad.

For ordens skyld. Partene i saken er vindkraftselskapet Fosen Vind DA og Statnett, mot de sørsamiske reineierne i Fovsen Njaarke Sijte. Etter ekspropriasjonsloven skal retten ta stilling til erstatning for de ulemper og negative konsekvenser utbyggingen medfører for den allerede sårbare reindrifta på Fosen-halvøya i Trøøndelage (Trøndelag). Fosen Vind bygger en klynge av seks store vindkraftverk med omfattende infrastruktur. Fire av dem vil direkte påvirke utøvelsen av reindrift i Fovsen Njaarke Sijte. Fosen-prosjektets totale produksjonskapasitet på 1057 MW gjør det til det største inngrepet i samiske reindriftsarealer – noen sinne. Det europeiske investeringskonsortiet Nordic Wind Power, etablert av Credit Suisse Energy Infrastructure og det sveitsiske kraftselskapet BKW, eier 40% av prosjektet. En tredjedel av energien som skal produseres er allerede solgt til Hydro under merkelappen «grønn» aluminium. Prosjektet vil påvirke trekkveier, kalvingsområder og avgjørende vinterbeiter for reindrifta.

 

Ærede Lagmannsrett,

det virker som et paradoks, men retten er også forpliktet til å vurdere om Fosen Vind og Statnett bryter internasjonal lov ved å nekte Fosen-samene retten til å praktisere sin kultur og levemåte gjennom reindrift. Konsesjonens gyldighet er fremdeles uavklart, mens vindkraftanleggene nesten er ferdigbygd.

Et tilbakeblikk: I 2016 skaffet Fosen Vind seg en forhåndstiltredelse for bygging, før erstatnings- og gyldighetsspørsmålet var avgjort i rettssystemet. De forsikret om at det hadde blitt gjennomført en Folkerettslig vurdering. I desember 2018 valgte den norske regjeringen å ignorere anmodningen fra Komiteen for Eliminering av Rasediskriminering (CERD) om å stanse byggingen av det største av anleggene, på Storheia, inntil de hadde vurdert saken. I januar 2020, sendte den sveitsiske sivilsamfunnsorganisasjonen Society for Thretened Peoples inn en klage på den sveitsiske investorbanken BKW til det sveitsiske kontaktpunktet, for brudd på OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv.

 

Ærede Lagmannsrett,

for noen er rettsalens grå nyanser og formelle setting bare «business as usual». Deres jobb er å sikre det beste økonomiske utfallet, samt omdømmet til sine arbeidsgivere. For andre er det et rom fylt med usikkerhet og bekymringer. Det er et sted hvor du har alt å tape.

At reindriftssamer er eksperter på reindrift og kulturlandskapet de beveger seg i, er vanskelig å bestride. De beveger seg med reinen, tenker med reinen, føler med reinen. De bærer med seg århundrer med observasjoner, analyser og kunnskap om hvordan landskapet legger grunnlaget for sameksistens, overlevelse, og videreføring. Det er et gammelt (nord)samisk ordtak som illustrerer godt den nærmest umulige utfordringen med å redusere bruken av naturen til et enkelt og firkantet mønster: «Jahki ii leat jagi viellja», «Det ene året er ikke det andre årets bror». Dette stemmer enda bedre når klimaet er i dramatisk endring. Vintre med raske temperaturskift blokkerer tilgangen til beiter som låses på grunn av ising. Noen somre er uvanlig varme og tørre - noe som gjør det umulig å samle flokken. Vindkraft er bare ett av flere inngrep som fragmenterer og forstyrrer den nødvendige frie bevegelsen til dyr og mennesker, reinen og reindriftssamene. Fleksibiliteten som en bærekraftig reindrift er avhengig av, reduseres gradvis.

I rettssalen utgjør fakta, juridisk presedens og hard retorikk spillereglene. Følelser og menneskelige reaksjoner gis liten plass. For å følge disse reglene, snakker noen på dine vegne.

Fosen Vind og Statnetts advokater er opptatt av reindriftens plikt til å tilpasse seg utviklingen til storsamfunnet. Eventuelle økonomiske tap må bevises med årsak-virkning for å bli kompensert. Deretter forsøker de å dokumentere at effekten av virksomheten er ubetydelig, og at andre inngrep er årsaken til utfordringene reindrifta møter. Tilnærmingen er instrumentell, og logikken er økonomisk. De antar at reinen vil unngå området under bygging, men gradvis komme tilbake og tilpasse seg de nye inngrepene. Negative effekter kan unngås gjennom avbøtende tiltak. Området Fovsen Njaarke Sijte disponerer er stort og reingjeterne kontrollerer reinsdyrene. Det er nok å ta av. Reindrift er en næring, hevder de. Reinsdyra kan fraktes i lastebiler. De kan fores med kraftfor. Slik blir logikken deres fjernt fra en samisk forståelse av samspillet mellom menneske, dyr og landskap.

Premissene for rettshøringen er satt, og reindriftas advokater svarer på dem. Erstatningsrettslige prinsipper utgjør et begrenset rammeverk, som vrir seg rundt tall og beregningsmodeller. Reinsdyrets vekt, flokkens antall, investering i arbeidsmengde og utstyr. Å sammenligne reindrift med hvilken som helst annen jobb eller industri, er en nesten umulig oppgave. Likevel er det logikken i saken. For å kunne utmåle erstatningen, er det tvist om kunnskap. Ekspertvitner innkalles på grunnlag av sine yrker og sin kompetanse: biologer, økonomer, ingeniører og naturressursforvaltere. Hvor mange kilometer vil reinen unngå turbinene og kraftlinjene, og hvordan kan dette tapet beregnes og måles i pengeverdi? De er grunnleggende uenige.

 

Ærede Lagmannsrett,

spørsmålet er imidlertid: Hvem sin kunnskap teller mest når millioner allerede er investert? Når utbyggingen nesten er gjennomført?

Det er et annet presserende spørsmål som er umulig å komme unna: Hvordan kan verdien av det samiske kulturlandskapet måles i penger?

 

Ærede Lagmannsrett,

la oss fokusere på kjernen i denne saken. Jeg insisterer; dere har den viktige oppgaven å avgjøre fremtiden til det sørsamiske samfunnet. Dommen vil skape presedens i et rettssystem som er forpliktet til å anerkjenne at samene har status som urfolk i Norge, med en historisk rett til å drive med reindrift.

Som dere allerede vet, så er sørsamene en liten minoritet i det samiske samfunnet, med en befolkning på omtrent 2 000 på den norske og svenske siden av grensen. Båatsoe, reindrift, er selve bærebjelken for sørsamisk verdensbilde, levemåte, identitet, språk og tradisjonell kunnskap, ettersom omtrent halvparten av befolkningen er reineiere eller etterkommere av reineiere. Interne koloniseringsprosesser, som fornorskingspolitikk og territoriell marginalisering, har rammet det sørsamiske samfunnet hardt. Reindriftas rettigheter har blitt begrenset av administrative og juridiske tiltak, og mange har blitt presset ut av sin tradisjonelle levemåte. Språket er alvorlig truet i følge UNESCO. I Norge er det anslått at bare halvparten fortsatt snakker sørsamisk.

Det er grunnleggende å forstå at det sørsamiske landskapet er definert og opprettholdt gjennom et kontinuerlig samspill mellom natur, dyr og mennesker. Hvis reindriftas overlevelse trues, står hele det sørsamiske samfunnet i fare for å forsvinne. Med økt press fra ulike industrier og utbygginger er det en kontinuerlig kamp «Inför lif og död», som den sørsamiske politiske pioneren Elsa Laula Renberg skrev allerede i 1904.

 

Ærede Lagmannsrett,

over 100 år senere er den unge generasjonen sørsamer like bekymret for fremtiden til den sørsamiske kulturen. Den femte dagen i retten, var Maja Kristine Jåmas stemme sterk og tydelig. Hun snakket ikke om tall og beregninger, men snarere om uerstattelige verdier:

«På Fosen, er reindrifta det eneste samiske miljøet. Det er der vi møtes. Og reindrifta er selve kjernen, selve grunnlaget for sørsamisk språk og tradisjoner. Gjennom å ta del i dette fra begynnelsen av, har jeg fått verdier som jeg er glad jeg har fått. Verdier om hvordan man tenker på naturen, og deler med den. Ikke bare å ta av den, men vi passer på hverandre og respekterer landet vi virker i. I områdene vi har, så ligger det mye historie. Minner fra fortiden, og det ligger også håp for framtida».

Hun forteller om bekymringene, fortvilelsen og angsten unge samer føler når de tenker på framtida. De deler smerten landskapet utsettes for:

«De ordentlige smertene, hvis vi kan kalle det det. Det kom når spadene ble satt i jorda. Når anleggsveien ble bygget. Da ble det alvorlig for meg. Når man har vokst opp med reinen og landet, så kjenner man det på kroppen».  

 

Ærede Lagmannsrett,

hva med den doble klimabyrden? Jeg spør, fordi det ikke ble diskutert i rettssalen, men er selve årsaken til at partene havnet her i utgangspunktet. Jeg er klar over at det ikke er Lagmannsrettens oppgave å mene noe om politiske prioriteringer, men hva skjer når klimatiltak truer urfolks rett til å utøve sin kultur, sitt verdisyn og levesett?

Mens unge sørsamer fra Fovsen Njaarke Sijte uttrykte sine bekymringer i retten, krevde urfolksledere sin stemme hørt på FNs klimatoppmøte (COP25) i Madrid. Det foregikk faktisk nøyaktig samtidig, de to første ukene i desember 2019. Dette er en god illustrasjon på klimaendringsdilemmaet og dets doble byrde.

For den norske regjeringen er vindkraft løsningen på klimaendringer og en sentral del av «det grønne skiftet». For reindriftssamer er vindkraftindustrien verken grønn eller et skifte. Det er bare nok en industri som legger seg på toppen av eksisterende infrastruktur og forstyrrelser i det samiske kulturlandskapet. Bit for bit blir kulturlandskapet fragmentert, av demninger, gruver, hytter, jernbane, veier og turisme/rekreasjon, og det skjer uten samtykke fra det samiske samfunnet. I følge sametingspresident Aili Keskitalo er det snakk om grønn kolonisering.

Det er bred internasjonal enighet om at verden står overfor store utfordringer på grunn av klimaendringer. I 2016 signerte Norge Paris-avtalen, der de forpliktet seg til å redusere den globale temperaturen med 1,5 ° C. Å redusere klimagasser gjennom fornybar energiproduksjon er et sentralt tiltak i avtalen, men ikke uten motsetninger. Ikke uten kostnader.

I mai 2019 lanserte FNs Klimapanel en urovekkende rapport. Natur og biologisk mangfold har aldri før hatt en raskere nedgang. I følge rapporten er ikke klimaendringer den største trusselen, men snarere endring i arealbruk.

Vindkraftverk krever omfattende områder der det bygges ut veinett, kraftlinjer og turbiner helt opp til 250 meter. Til tross for sin grønne merkelapp, bidrar industrien til å ødelegge inngrepsfri natur og det samiske kulturlandskapet. Løsningen har blitt en del av problemet.

 

Ærede Lagmannsrett,

jeg vil gå rett på sak. Rapporten slår fast at tap av natur og biologisk mangfold er betydelig mindre der urfolk forvalter naturressursene. Reindrift etterlater seg et ubetydelig fotavtrykk. Den er grønnere og mer bærekraftig enn de fleste former for arealbruk. Det er da et paradoks at reindriftssamer blir beskyldt for å hindre bærekraftig arealbruk og såkalt «grønn» utvikling.

Urfolks tradisjonelle bruk av naturen har bidratt til mindre forurensning og nedbygging. Samtidig rammes de hardt av klimaendringer. Det ustabile klimaet skaper nye utfordringer. Utfordringer som det er mulig å gjøre noe med. Men for å være rustet til å takle dem, er de avhengige av å sikre tilgangen til, og opprettholde balansen i kulturlandskapet.

Kampen mot grønn kolonisering foregår ikke bare på Fosen, men over hele det sørsamiske området; fra Øyfjellet i Vefsn i nord, til Stokkfjellet i Selbu i sør. Den kjempes over hele Saepmie, på tvers av landegrensene. Jeg spør: Hvor er rettferdigheten i at samene må betale den høye kostnaden for klimapolitikken?

Ærede Lagmannsrett,

retten har en viktig oppgave foran seg. Vi står overfor et vendepunkt i historien som angår mer enn bare reinens evne til å finne mat i et landskap som blir mer og mer utilgjengelig på grunn av både industri og klimaendringer. Det handler om fremtiden til hele det sørsamiske samfunnet.

Fra tilhørerbenken fremmes følgende påstand:

Hørte dere rytmen fra trommene? Lyttet dere til beskjeden i vinden?

«La fjella leve!»


Write a comment