Han bruker data fra den omfattende Tromsøundersøkelsen til å undersøke aktivitetsnivået i befolkningen. Han sier at man har fikset noen problemer, men så dukker det opp nye.   

– Inaktivitetspandemien er vel så omfattende som fedmeepidemien, påpeker han.

Men det er ikke lett å få folk til å bli mer aktive. Selv med teknologiske hjelpemidler. Det skal vi komme tilbake til.

Men først skal vi snakke om fedme og overvekt.

Trenger vi fancy teknologi for å måle kroppen vår?

Da Tromsøundersøkelsen startet i 1974, var den gjennomsnittlige kvinne og mann i Tromsø normalvektige. I dag er det mer vanlig å være overvektig enn normalvektig.

Marie Wasmuth Lundblad har nettopp levert en doktorgrad om fett og målemetoder ved Institutt for samfunnsmedisin ved UiT. De ferske resultatene hennes viser at menn har nærmest dobbelt så mye magefett, såkalt visceralt fett, som kvinner. Menn hadde omtrent 700 gram mer magefett enn kvinnene.

– Totalt sett kommer kvinnene best ut her. Det er vanligere at kvinner lagrer fett rundt hoftene, sier Lundblad.

Hun forklarer at kvinnekroppens måte å lagre fett på, er forbundet med lavere risiko for hjerte- og karsykdom.

Resultatene viser også at mengden magefett øker med alderen. Kvinner i 70-årene har omtrent 600 gram mer magefett enn kvinner i 40-årene, og menn i 70-årene har rundt 300 gram mer magefett enn menn i 40-årene.

– Kroppen vår endrer seg med økende alder, både på grunn av biologiske faktorer og livsstilsfaktorer. Hos de fleste er det slik at med alderen øker andelen fett, og spesielt magefett, sier Lundblad.

Badevekten og målebåndet gir ikke nøyaktig svar på hvor mye som er fett og hvor mye som er muskler. Kroppsanalyse med avanserte målemetoder som DXA eller bioimpedansmåling, som ofte gjøres på sykehus og treningssentre, kan gi et mer presist mål av fordeling av fett og muskelmasse.

Men hvorfor skal vi bli mere aktive hvis vi ikke går ned i vekt?

Den skotske epidemiologen Jeremiah N. Morris var en av de første forskerne til å etablere at fysisk aktivitet hadde en positiv effekt på folkehelsa. Han oppdaget at konduktørene som gikk i trappene på dobbeltdekker-bussene i London hadde mindre forekomst at hjerte- og karsykdom enn de stillesittende bussjåførene.

Han har senere uttalt at fysisk aktivitet er folkehelsas beste kjøp.

– Vi bør alle være så aktive som mulig for å opprettholde normalt funksjonsnivå og livsglede, for å kunne være med venner, leke med barna og barnebarna, kunne gå på jobben og gjøre alle de fritidsaktiviteter som vi ønsker, sier Edvard Sagelv.

Han sier at en bonus også er at fysisk aktivitet gjør at du lever lengre, uavhengig av vektøkning, og du reduserer risiko for hjertesykdom, diabetes, noen krefttyper og mentale helseplager som depresjon og angst.

Sagelv har brukt data fra Tromsøundersøkelsen til å se på endringer i fysisk aktivitet over flere tiår.

– Vi har undersøkt Tromsøværinger fra 1970-tallet og fram til i dag, og forskningen viser at de som forble fysisk aktive på jobb økte vekta like mye som de som ble mindre fysisk aktiv på jobb.

Videre forklarer han at også ved fritidsaktivitet var det likt; de som var inaktive økte vekta like mye som de som var aktive i fritida.

– På den andre siden fant vi at vektoppgangen i befolkningen har ført til mindre fysisk aktivitet på fritiden. Personer som går opp i vekt sliter mer med å være fysisk aktive. 

Endret aktivitetsnivået seg i koronatiden?

André Henriksen ved Institutt for informatikk har nylig forsvart sin doktorgrad om smartklokker ved Institutt for samfunnsmedisin ved UiT. Han ville undersøke om smartklokker kan brukes for å følge deltakere i store folkehelse-studier som Tromsøundersøkelsen.

– Tidligere har forskere vært avhengige av spørreundersøkelser for å finne ut hvor aktive folk er over lengre perioder. Dette skaper to utfordringer: Den ene er at folk kanskje rapporterer at de er mer aktive enn de egentlig er, og det andre er at de faktisk må huske tilbake i tid, sier Henriksen.

Han forklarer at hvis man bruker smartklokker så kan man få et mer presist bilde på hvor aktive folk faktisk er over en lengre periode.

Et eksempel på hvor nyttig smartklokker kan være som verktøy er studien Henriksen gjorde da koronasituasjonen oppstod.

– Prosjektet mitt endret seg mot slutten, da koronaen kom. Vi fant ut at det kunne være spennende å gå tilbake i tid og hente ut historiske data, og sammenligne med data fra koronatiden, for å se om aktivitetsnivået endret seg i korona-nedstengningen, sier Henriksen.

Til studien rekrutterte de deltakere med smartklokker via en nyhetssak på UiT, som senere ble plukket opp av andre medier. Og folk fra hele landet meldte seg.

Forskerne sammenlignet hvor aktive folk var et helt år før pandemien og gjennom hele 2020.

– Vi fant ut at folk i snitt gikk 1000 skritt mindre per dag etter 12.mars da Norge stengte ned, men reduksjonen i aktivitet varte bare ut mars. Så dette var en midlertidig endring. I april var folk tilbake i normal aktivitet, sier Henriksen.

Han tror at da alt ble låst ned, så rotet det til rutinene til folk. Men så fant man en slags rutine i nedstengningen etter hvert. På høsten tok aktiviteten seg opp. Kanskje ville folk kompensere for aktivitet man har tapt.

– Vi fant ikke reduksjon i moderat til høy aktivitet. Så muligens fant folk andre metoder for å holde seg aktive.

Henriksen forteller at man kan egentlig gruppere deltakerne i to grupper. Noen ble mindre aktive, og noen ble mer aktive. Noen måtte kanskje følge opp barn som hadde hjemmeundervisning, kanskje fikk de mindre tid til å trene.

– En god del av de vi hadde med i studien er mere aktive. Hvis du eier en aktivitetsklokke så er du nok mer aktiv. Hvis du melder deg til en sånn studie, så er du nok også mere aktiv. Kanskje over snittet aktiv. Til tross for det, så gikk aktiviteten ned, sier han.

Han poengterer at hvis man hadde gjort samme studie i for eksempel Italia, så ville man nok sett en større endring, ettersom det var portforbud der. Her hjemme fikk vi i det minste være ute, selv om treningsstudioene stengte.

Så kan teknologi hjelpe oss til å leve sunnere?

– For de som muligens ikke er så superinteressert i trening, så kan nok teknologien hjelpe noen i gang. Men vi ser ikke noen store endringer i aktivitet fra 1980-taller til i dag, sier Sagelv.

Videre forteller han at fra 2008 til i dag, ser man heller ikke mye endring, selv om teknologien har utviklet seg veldig det siste tiåret.

– De sosiale forskjellene i samfunnet blir større. Vi vil gjerne løfte de som er mest usunne. Til det trenger vi samfunnsplanendringer, og helsemessige tiltak. Samt at forebyggende medisin bør prioriteres, mener Sagelv.

Sagelv tenker også at fastleger burde kunne gi aktivitet som medisin i et slags «aktitek», i stedet for å bare skrive resepter på legemidler fra apoteket.

– Om teknologien hjelper oss til å leve sunnere? Det er et stort spørsmål. I det store bildet, så tror jeg at den gjør det. Men kanskje er det de som er mest ressurssterke og allerede opptatt av helse som har størst utbytte av de digitale hjelpemidlene. De som trenger det mest, de med dårligst helse, har kanskje ikke så mange digitale ting, sier Sagelv.

Han tror at de enten ikke er opptatt av det eller at de har ikke råd til det.

Det fins noen frisklivssentraler rundt omkring, som skal hjelpe folk i gang. Men effekten av disse er ikke så god enda. Kanskje er de ikke gjennomført riktig, og mangler støttestrukturer.

– I et større folkehelseperspektiv så tror jeg det er viktigere å forbedre samhandlingen mellom helseinstanser, og så må det større strukturelle tiltak som sykkelstier og annet til, som gjør at man lettere velger fysisk aktivitet, avslutter forskeren.