Alkekongens hemmelighet
 |
|
Jørgen Berge har forsket på alkekongen i mange år. Her forteller han om noen av funnene sine på årets Outreach-tokt på Svalbard. Foto/ video/ redigering: Karine Nigar Aarskog |
Det er den mest tallrike og dominerende sjøfuglarten på Svalbard. Om sommeren kan man høre den kaklende i fjellsidene, og den er lett å gjenkjenne på grunn av sin svært karakteristiske lyd. Bare i Magdalenefjorden, vest på Svalbard, hekker det opptil en halv million alkekonger.
– I motsetning til lomvi og krykkje, som hekker på fjellhyller, hekker alkekongen i ura. Rundt fjorden her, oppe i steinura, er det tjukt av alkekonger, forteller biologiprofessor ved UiT, Jørgen Berge.
Han har forsket på alkekongen i mange år, og synes det er en spennende skapning å jobbe med. Særlig fordi den er så sær i matveien:
Alkekongen har samme meny som grønlandshvalen, som ble hardt beskattet under hvalfangsten, fram til 1911. Bestanden av grønlandshval er fortsatt liten, og dermed kan alkekongen fråtse i matfatet, som består av raudåte og ishavsåte, eller calanus, også kalt hoppekreps. Men maten må sankes på veldig kort tid.
– Alkekongen hekker i et trangt tidsvindu. Den legger egg rundt 10. juni, og disse klekker mellom 10 og 15 dager etter. Så skal ungene fores opp i to-tre uker. Det er i denne perioden vi ser massemigreringen ut på yttersia, der de finner maten, som de tar med tilbake til ungene, sier Berge.
Alkekongen samler calanus i en strupepose bak nebbet og får med seg fra 1000 til 1500 individer på hver tur. Hannen og hunnen deler på å finne mat, og hver forelder er borte i rundt tre timer før de kommer tilbake til ungene. For at en unge skal vokse opp, trenger den daglig 5-6 foringer med 1500 individer av calanus. De små skapningene er mellom 2 og 5 millileter store og kan derfor være vanskelig å få øye på:
– Som dere ser, er det svært vanskelig å se de to individene av calanus bare i disse flaskene, mens alkekongen flyr på åpent vann og må være ekstremt effektiv når den skal plukke dem. Historien kunne ha sluttet her, og vi ville uansett vært imponert over den lille fuglen. Men det er noe som gjør den enda mer spennende, sier Berge.
Vil bare ha én sort
For alkekongen nøyer seg ikke bare med å ta med seg vilkårlige individer av calanus. Tvert imot, er den på jakt etter en helt spesiell type, som er i et stadium i livet der den har mest fett i kroppen. Dette stadiet kalles C5, og er stadiet før individet er helt utvokst.
– Økologisk sett er det veldig lurt å ta akkurat den, fordi den har veldig mye energi. De som er større, er voksne hunner i slutten av livet, som ikke har så mye opplagsnæring, forklarer Berge.
Når en alkekonge kommer tilbake fra fangst, er rundt 75 prosent av individene den har med seg i strupeposen i dette stadiet.
– Den eneste måten vi mennesker er i stand til å identifisere disse individene og skille dem fra hverandre, er ved å bruke et mikroskop og måle dem og se på hvor langt de er kommet i utviklingen. Alkekongene gjør denne selekteringen i løpet av ett sekund, sier marinbiologen.
 |
| Den hvite flekken er like stor på alle alkekonger. |
Hvit flekk på øyet
Hvordan alkekongen klarer å se forskjell på individene, finnes det foreløpig ingen beviselige svar på. Noen mener den filtrerer calanus i nebbet, men det tror ikke Jørgen Berge noe på. Han har en annen teori.
Alkekongen har nemlig en hvit flekk på øyelokket, og formen kan minne om formen på en calanus. Flekken er nøyaktig like stor på alle alkekonger.
– Det jeg tenker meg, er at alkekongen lukker øya og ser mot sola, og får innprentet et måleokular på netthinnen. Størrelsen på flekken representerer størrelsen på byttet den kommer tilbake med og hjelper den til å finne akkurat riktig størrelse. Den tar ikke de største individene, og heller ikke de minste. Den tar de som er akkurat i midten.
