Hvem eier havbunnen?

Russland gjør igjen krav på Nordpolen. Men hvordan trekkes grensene under vann? Og hvor stort er Norge når man inkluderer norsk kontinentalsokkel?
Aarskog, Karine Nigar
Published: 05.08.15 00:00 Updated: 10.08.15 09:39

Artikkelen stod første gang på trykk i Labyrint nr. 2 2009.

De skraverte områdene viser Norges nye eiendom, tildelt oss av Kontinentalsokkelkommisjonen i New York. Områdene i Polhavet nord for Svalbard, i Barentshavet mellom fastlandsnorge og Svalbard og i Norskehavet mellom fastlandsnorge og Jan Mayen utgjør et areal på størrelse med Storbritannia. Kart: Utenriksdepartementet

De skraverte områdene viser Norges nye eiendom, tildelt oss av Kontinentalsokkelkommisjonen i New York. Områdene i Polhavet nord for Svalbard, i Barentshavet mellom fastlandsnorge og Svalbard og i Norskehavet mellom fastlandsnorge og Jan Mayen utgjør et areal på størrelse med Storbritannia.

Kart: Utenriksdepartementet

Visste du at norsk fastland er 324 000 kvadratkilometer, men at landet er hele 2,5 millioner kvadratkilometer hvis man inkluderer norsk kontinentalsokkel? Alf Håkon Hoel vet sånt. Han er førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø (UiT) og forsker på internasjonale havrettsspørsmål. 

– Utgangspunktet for grensetrekking til sjøs er Havretten og særlig Havrettskonvensjonen – "havets grunnlov". Denne avtalen ble forhandlet frem i årene 1974 til 1982 og fastlegger prinsipper for at kyststater kan forhandle sjøgrenser med sine naboland, sier Hoel. 

Hovedprinsippet er at kyststaten har rettighetene til naturressursene i havområdene til og med 200 nautiske mil (en nautisk mil er 1 852 meter) utenfor sin egen kyst. I mange tilfeller er det imidlertid mindre enn 400 nautiske mil mellom to land, og grensene må forhandles. 

– Det har Norge gjort, og vi har etablert de fleste av våre grenser, forteller Hoel. 

En grense igjen
På landjorden grenser Norge til tre land. Til havs har vi åtte grenser: mot Sverige, mot Danmark, mot Storbritannia, mot Færøyene, mot Island, mot Russland og to ulike grenser mot Grønland (en for Jan Mayen og en for Svalbard). Grensen mot Russland er ikke ferdigforhandlet og partene er uenig om hvordan grensen bør trekkes. Utenriksminster Jonas Gahr Støre er ikke bekymret over det. 

– Forhandlingene vil være ferdige når de er ferdige, ikke fordi det haster. Vi tar det skritt for skritt, og selv om prosessen har pågått lenge, har det skjedd mye positiv utvikling de siste årene, sier Gahr Støre til Labyrint

Hoel synes grenseforhandlingene både med Russland og resten av våre naboer bærer preg av en god tone.

– Grenseforhandlingene demonstrerer at det internasjonale rettssamfunnet fungerer. I stedet for et kappløp om ressurser og konflikter om rettigheter, følger landene en prosedyre som er fastlagt gjennom internasjonal avtale og som gir en fredelig løsning på vanskelige spørsmål.

Måtte overbevise FN
Grenser i vann er en ting, men vi har også grenser på selve havbunnen. Fordelingen forløper fredelig også i dette elementet, men foregår på andre måter enn på overflaten. 

Hoel: – Når det gjelder kontinentalsokkelen er situasjonen en litt annen. Havrettskonvensjonen gir kyststatene rettigheter til naturressursene på og i sokkelen også utover de 200 nautiske milene de eier ressursene i havet. 

Hvor mye større område et land kan kreve, blir fastsatt ved hjelp av komplekse geologiske beregninger. Og nå skal vi fortelle historien om Jan Sverre Laberg, maringeologen ved UiT som i to tiår har forsket på undervannsskråningen Bjørnøyvifta i Norskehavet. Laberg ante ikke at forskningen hans kunne bidra til å utvide Norges grenser, før han ble spurt om å sitte i et ekspertutvalg som skulle overbevise FNs Kontinentalsokkelkommisjon i New York om å gjøre blant annet Bjørnøyvifta norsk. 

– Det var en opplevelse utenom det vanlige, forsikrer Laberg. 

– Vi jobbet hardt for å forberede dokumentasjonen som skulle presenteres for kommisjonen. Så foregikk møtene med kommisjonen i en eller to dager, de ga oss tilbakemeldinger og stilte spørsmål. Deretter måtte vi jobbe videre mot neste møte.

Hvor stopper skråningen?
Laberg ble sendt til New York tre ganger i perioden 2008 - 2009. I midten av april kom nyheten om at norsk kontinentalsokkel har vokst betraktelig. Hva var det egentlig det norske utvalget hadde bevist?

I ethvert havområde går det et eller annet sted en grense mellom dyphavsslettene og veien ned mot disse. Veien ned til dyphavsslettene kalles kontinentalskråningen. Havrettskonvensjonen har slått fast at et land kan eie naturressursene oppå og i kontinentalskråningen helt til det punktet hvor den møter dyphavssletten. 

Når det gjelder Bjørnøyvifta var dette punktet vanskelig å finne, fordi helningsgraden på skråninga i dette området er på mindre enn én grad.
– Skråninga er mindre bratt enn helningen på en fotballbane. Vi la frem dokumentasjon på hvor foten av skråninga befant seg, ved å vise hvor langt sedimenter fra toppen av skråninga hadde forflyttet seg nedover. Der sedimentene hadde stoppet, var foten av skråninga, for å si det veldig enkelt, forklarer Laberg. 

En seier for grunnforskningen
Havrettskonvensjonens regler sier dessuten at et land kan tildeles havbunn 60 nautiske mil fra det punktet som bestemmes som foten av skråninga. Dermed fikk Norge en verdifull bit av havbunnen i Norskehavet med på kjøpet, den såkalte spredningsryggen der det dannes ny havbunnsskorpe ved at vulkansk materiale kommer opp fra jordas indre. 

– Dette er et veldig interessant område. Her finnes organismer som lever under ekstreme forhold i områder med vulkansk aktivitet. Det kan være interessant i forbindelse med bioprospektering, forteller Laberg.

I tillegg er det muligheter for at det finnes olje og gass i de områdene Norge nå har fått tildelt. Uansett hvilke rikdommer som kommer ut av forskningen Laberg og hans kolleger har gjort, er han meget tilfreds med følgende:

– Dette viser hvor viktig det er å bedrive grunnforskning, noe jeg har fått gjøre i et meget godt miljø ved Institutt for geologi. Vi må kunne tillate oss å holde på med forskning som vi ikke kan se nytten av der og da - den kan vise seg å være av stor betydning på sikt.