Mekling erstatter mange rettssaker – men brukes ofte feil
– Mekling betyr rett og slett bare å tilrettelegge møter for de som er i konflikt med hverandre, men det er mange som bruker det på feil måte, sier jusprofessor Anna Nylund ved Det juridiske fakultet på UiT, og meklingsekspert.
.jpg "Anna Nylund 2018 (2).jpg")
Nylund er med-redaktør og en av 11 nordiske forfattere av den nylig publiserte fagboka Nordic Mediation Research, som gis ut på Springer forlag (tilgjengelig på Open Access.)
– I Norge, Finland og Danmark er det veldig vanlig med mekling – mye vanligere enn i de fleste andre land, og dette er noe vi er gode på, forteller Nylund.
Vagt begrep
Meklingen de har forsket på, er institusjonsbasert, det vil si, den foregår i straffesystemet, familierettssystemet – for eksempel ved skilsmisse – eller i tvistesaker.
Vi har for øvrig også utfordringer, og ganske like problemer som går igjen i disse tre nordiske landene:
– Begrepet mekling er et positivt ord, men det brukes ofte vagt, og det er ganske forskjellige oppfatninger av hva mekling er. Vi må bli enige i hvordan mekling defineres, og hvordan bruken skal være, mener Nylund.
Mekler har flere roller
For mekling brukes ofte feil.
For eksempel, dersom det er en konflikt om samværsrett til barn, så hender det at en mekler innehar flere roller. Samme person har gjerne rollen som mekler mellom partene, og i tillegg gir mekleren en vurdering av partene til saksbehandlingen.
– Dette blir feil. Da blir det uklart hva som ligger i rollene, for de er delvis motstridende, sier Nylund og forklarer:
– Hvis to parter – som ofte har høyt konfliktnivå - ikke blir enige, så skal altså samme tredje-person gjøre en vurdering av og anbefale hvordan samværsretten bør være. Når partene vet dette, er det lett å bli tilbakeholden i meklingssituasjonen, og ikke være åpen nok, forklarer professoren.
– Meklers rolle skal kun være som tilrettelegger mellom partene, en nøytral tredje person til stede. Mekler skal ikke ha egeninteresser eller komme med forslag til løsninger, konkluderer Nylund.
Hopper over mekling
Mekling er en sentral del av ungdomsstraffen, men det hender også at mekling blir «hoppet over».
– Da står det i loven at mekling skal utføres, og det står gjerne i papirene til personen at mekling har vært gjennomført – men i realiteten har gjerningspersonen og offeret aldri møttes, forteller Nylund. Hensikten med mekling er at partene skal møtes for å diskutere det som har skjedd for å oppnå en økt forståelse og få en mulighet til å gjøre opp.
I stedet har man gått rett på «ungdomsplanen», som handler om rehabilitering av gjerningspersonen for eksempel at personen skal bli rusfri, gå på skolen og være hjemme til midnatt, eller lignende.
«Må» si unnskyld
Et annet eksempel på misforstått bruk av mekling, er hentet fra straffesaksmekling for unge i Danmark:
– Der er det en sterk forventning om at den som har gjort noe galt, «må» be om unnskyldning og få tilgivelse, forteller Nylund.
Hun mener dette har røtter i en kristen tradisjon, og at det egentlig er et lite overgrep.
– Å si unnskyld og å få tilgivelse er egentlig ikke målet med meklinga. Målet er å få en dialog som skaper forståelse for hverandres ståsted, sier professoren.
Barn får ikke delta
Halvparten av artiklene i boka handler om prosesser der barn og unge er med, og et annet funn er at barn ofte ikke får delta på en ordentlig måte i prosessene.
– Det er ofte slik at de voksne drøfter barnas situasjon, på de voksnes premisser, eller at barna er helt fraværende i meklingene, forteller Nylund.
Barn positive til å delta
Dette er for øvrig i ferd med å endre seg. Nylund forteller at de på familievernkontoret i Tromsø og flere andre steder, har innført ei ordning der barna deltar på møter etter samværsbrudd.
– Responsen har vært fantastisk. Alle ungene er kjempepositive til å delta, forteller Nylund.
Som hammer: må brukes rett
Forskerne har dermed gjennom de ulike artiklene identifisert tre hovedfunn i hvordan mekling brukes med barn og unge i Norden:
Ofte får barn ikke delta på en ordentlig måte, noen får delta og blir tatt på alvor; og noen ganger hoppes mekling over, eller brukes nærmest pro forma med «unnskyld og ha det bra».
Konklusjonen i boka er at de som jobber med mekling må kunne definere hva mekling er, hvilken rolle mekler har og hvordan det skal brukes.
– Man kan tenke på mekling som et redskap, for eksempel en hammer. Den er perfekt til å slå inn spiker med, men elendig til å felle et tre, illustrerer Nylund.
– Om alle visste hva det kan brukes til, ville mekling gitt bedre resultater, konkluderer jusprofessoren.
Særskilt oppdrag i Tromsø
Ved familievernkontoret i Tromsø, har de siden 2013 invitert alle barn til første-samtalen for mekling ved samlivsbrudd.
– Dette gjør vi for å sikre barns mulighet til å uttale seg, forteller Jartrud S. Frafjord ved Familievernekontoret til Bufetat i Tromsø.
Avdelingen i Tromsø har fått et særskilt oppdrag fra Bufdir om å videreutvikle kompetansen på samtaler med barn i familievernet nasjonalt, fordi de har utmerket seg positivt innen dette.
De bruker meklingsmodellen BIM (Barn i Mekling) som er utviklet av Gjertrud Jonasen ved Grenland familievernkontor.
Astrid Strandbu ved Institutt for Lærerutdanning og Pedagogikk og Renee Thørnblad ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU) ved UiT har forsket på modellen.
– Barna som har vært hos oss svarer at de i stor grad er positive til å delta på dette og de aller fleste anbefaler det til andre barn, forteller Frafjord – som allerede har lest boka til Nylund og de andre meklingsekspertene, og sier hun er glad for at det settes fokus på temaet.
Les også: Inntar New York med nordisk konfliktløsning
Hvordan foregår en mekling med barn?Ved familievernkontoret i Tromsø foregår en mekling etter samværsbrudd slik: Først samles hele familien i rommet, og foreldrene sier noe om hvorfor de ønsker at barna skal delta. Dette er viktig for at barna skal få legitimitet og tillatelse til å snakke åpent. Deretter forlater foreldrene rommet, og kun søsken og mekler blir igjen. Dersom barna ønsker det, kan de også snakke hver for seg. Barna blir fortalt at de ifølge barneloven har rett til å bli hørt. De skal ikke bestemme hva som skal skje, det er de voksne som har ansvaret, men deres synspunkter skal bli tatt på alvor. Først får barna fortelle litt om hvordan de har det, og sette ord på hvordan de har opplevd foreldrenes brudd. Barna blir så spurt hva som er viktig for dem nå som foreldrene ikke lenger skal bo sammen. De blir ikke spurt direkte om hvor de vil bo. Svarene barna gir, varierer mye. Noen synes for eksempel det er viktig at de voksne ikke krangler, og andre synes det er viktig at familien skal fortsette å feire jul sammen. Til slutt fyller mekler ut et skjema med hva barna har svart, i samråd med barna. Det som står der blir så formidlet til foreldrene uten barna. Da kan foreldrene diskutere hvordan de kan ta hensyn til det barna har sagt. Dersom de ikke kan innfri ønskene til barna, er det viktig at de gir noe tilbake, i form av en begrunnelse for hvorfor det ikke kan bli sånn. Slik viser de barna at de er hørt. Helt til slutt har mekleren en avslutning med hele familien, der foreldrene sier hva slags løsninger de har blitt enige om, eller – hvis de ikke er enige enda – sier hva de skal jobbe videre med. Slik får ungene visshet og forutsigbarhet om hva som skal skje framover. Kilde: Jartrud Frafjord, psykolog, Bufdir Tromsø.
|
