En smidig supermakt – Kinas ulike roller i Afrika og Arktis

Den kommende supermakten Kina har lenge vært tungt tilstede i Afrika og nå har de satt sine øyne på Arktis. Kina viser stor vilje og evne til å tilpasse seg for å få innflytelse.

Afrikanske barn holder kinesiske flagg
Liberianske barn holder kinesiske flagg i forbindelse med et besøk av Kinas forrige president, Hu Jintao, i Monrovia i 2007. Foto: Christopher Herwig/Reuters/NTB
Portrettbilde av Rolland, Tomas
Rolland, Tomas tomas.rolland@uit.no Kommunikasjonsrådgiver
Publisert: 26.02.21 07:59 Oppdatert: 26.02.21 08:43
Arctic Law & order Society Tromsø

– Det er som om Kina er to helt ulike land, hvis vi ser på hvordan de fremstår i to så ulike tilfeller som Afrika og Arktis, sier Christer Henrik Pursiainen. Han er professor ved Institutt for teknologi og sikkerhet ved UiT Norges arktiske universitet.

I følge Pursiainen er det ikke bare temperaturforskjellen som skiller Afrika fra Arktis. Det gir også en god mulighet til å se nærmere på hvordan Kina tilpasser seg helt ulike situasjoner og hvordan de bruker vidt ulike metoder for å få innflytelse.

Portrett Pursiainen
Christer Henrik Pursiainen, professor ved Institutt for teknologi og sikkerhet
ved UiT Norges arktiske universitet. Foto: UiT

Sammen med professorene Rasmus Gjedssø Bertelsen fra UiT og Chris Alden fra London School of Economics har han publisert artikkelen «The Arctic and Africa in China’s Foreign Policy: How Different Are They and What Does This Tell Us?” i tidsskriftet Arctic Review on Law and Politics.

Økonomisk vekst gir ro

Kina er snart verdens største økonomi og mange av landets 1,4 milliarder innbyggere opplever en reell økning i levestandard. Landets elite ønsker å holde kommunistpartiet ved makten og for å sikre indre ro og stabilitet må de sørge for stadig økonomisk vekst.

– Dette er mye av grunnen til at Kina øker sin globale tilstedeværelse. For å sikre legitimiteten til kommunistpartiet må den økonomiske veksten opprettholdes. Kinas mareritt er at det som skjedde i Sovjetunionen, også skal skje der, sier Pursiainen.

For å sikre den økonomiske veksten er Kina helt avhengig av internasjonal handel. De er verdens største importør av råmaterialer og energi og er verdens største handelsnasjon. Det aller meste av denne handelen går sjøveien, og derfor er det helt avgjørende å sikre og styrke transporten av varer og tjenester.

Kina startet derfor i 2013 det som etter hvert har blitt kjent som Belte-vei-initiativet. Som en moderne silkevei skal handelen, og veien til å bli verdens største supermakt, økes gjennom en massiv investering i utbygging av handelsruter og infrastruktur over store deler av verden.

– Kina vet veldig godt at de sakte, men sikkert, kommer til å bli den ledende stormakten de neste 100 år. Det kan bare forsinkes av USA, men jeg tror sjansen for dette er liten. USA har hatt sitt århundre, sier Pursiainen.

Han peker på at Kina ikke har det travelt, og at de kanskje har en annen oppfatning av tid en politikere i de fleste vestlige land.

– Kinesiske ledere er valgt for livet. Og kinesere ser 50–100 år fremover i tid og tusenvis av år bakover. De vet at de har vært en stormakt – og kommer til å bli det igjen, sier han.

En lærende stat

Kina begynte så smått sin tilstedeværelse i Afrika allerede på midten av 50-tallet. Først i beskjedent omfang, men i dag er Kina Afrikas største handelspartner, målt til 204 milliarder dollar i 2018.

Svake styresett og lite internasjonal kontroll har gitt Kina stor fleksibilitet i hvordan de kan posisjonere seg i Afrika.

– Kina er en lærende stat og de begynte sine relasjoner med Afrika for lenge siden. De begynte så smått med investeringer, mens i dag er Afrika en stor låntaker. Kina har blitt en maktfaktor over hele Afrika og kinesiske firmaer og migranter har etablert seg over hele kontinentet innen telekommunikasjon, havner, bilfabrikker, små gårdsbruk og butikker, sier Pursiainen.

Han tror noe av årsaken til at Kina har fått så stor innflytelse og innpass i de ulike afrikanske landene er at de er åpen på at hensikten ikke er å eksportere kommunisme og at de prinsipielt ikke blander seg i nasjonal politikk. Dette har gjort det lettere for statsledere å slippe de inn i landet.

Over tid har store kinesiske investeringer ført til et avhengighetsforhold.

– Det har blitt til en relasjon der mange afrikanske land er blitt avhengig av kinesisk støtte – og mer konkret kinesiske firmaer og mennesker, sier Pursiainen.

Må sikre egne investeringer

For å sørge for stabilitet i de områdene av Afrika de opererer, og sikre handelsflyt og investeringer, velger Kina en velprøvd metode.

– De anvender samme taktikk som USA, med etablering av militærbaser, de bidrar med fredsbevarende styrker til FN og Den afrikanske union (AU) og de har en rekke «private» sikkerhetsfirmaer, som er underlagt kommunistpartiet, sier Pursiainen.

I 2015 etablerte kineserne sin første, og til nå eneste, militære base i Djibouti ved Afrikas horn. Basen har om lag 10 000 soldater og er tett knyttet til et større havneprosjekt i nærheten. Selv om de hevder dette primært er en logistikkbase og til forsvar mot pirataktivitet i området, så gir det kinesiske myndigheter en betydelig militær tilstedeværelse og full oversikt over all skipstrafikk gjennom Rødehavet og Adenbukta.

– De sier de er der for å hjelpe og sørge for stabilitet, men det er jo på denne måten at Kina blir en global stormakt, sier Pursiainen.

I tillegg har Kina flere avtaler med ulike afrikanske land når det kommer til våpensalg, militære samøvinger og andre former for samarbeid.

En helt annen tilnærming i Arktis

I takt med at Kina de senere årene har fått en sterkere stemme i internasjonal politikk, har de også rettet sin oppmerksomhet og interesse mot Arktis og mulighetene som finnes der.

Motivasjonen er den samme – å sikre økonomisk vekst og innflytelse. Men tilnærmingen Kina velger er helt annerledes.

Mens de i Afrika har kunnet få fotfeste på grunn av svake stater og et lite utviklet styresett, er situasjonen en annen i nord. Arktis er omgitt av utviklede land med etablerte lover og regelverk og er et område som har langt større internasjonal oppmerksomhet.

Flagg fra ulike nasjoner i snøen.
Internasjonalt samarbeid i regi av The Chinese Arctic and Antarctic Administration (CHINARE). Foto: Timo Palo/ CC BY-SA 3.0
Dette gjør at Kina må søke innflytelse med andre metoder.

– Kinesisk utenrikspolitikk er veldig tilpasningsdyktig og fleksibel. De er veldig gode på dette. Kina har definert seg selv som et nær-arktis-land. De er jo selvsagt ikke det, men likevel hevder de den retten. Og det vi ser er at samtidig som Kina følger eksisterende regler i Arktis, så jobber de aktivt med å påvirke og endre de til sin fordel, sier Pursiainen.

Dette gjør Kina gjennom å engasjere seg bredt i globale organisasjoner der de allerede har en viktig plass. Dette gjelder for eksempel FN, der de både gjennom Havrettskonvensjonen og Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) prøver å påvirke fremtidig bruk av Arktis.

Det samme gjelder Arktisk råd. Etter å ha fått en ad-hoc rolle som observatør i 2007, jobbet Kina målrettet for å få en mer permanent rolle i rådet. Til tross for at dette først ble møtt med skepsis fra Canada, Russland og USA, fikk de til slutt fast plass som observatør i 2013.

Selv om dette ikke gir Kina noen aktiv rolle i beslutningene som tas, får de en legitim plass i debatten rundt fremtidens Arktis.

Viktig med lover og regler

Selv om Kina hevder at de gjennom økt tilstedeværelse i Arktis kan oppnå vinn-vinn situasjoner for alle som er involvert, er de som forsker på dette delt. Noen slår alarm, noen er moderate, mens andre spår en mer positiv effekt av Kinas inntog i Arktis.

Mens kinesiske investeringer til en viss grad har vært ønsket velkommen av landene rundt Arktis, er mange bekymret for den økonomiske og politiske innflytelsen som kan følge med slike investeringer.

– Skal vi trekke lærdom av en slik sammenligning mellom to så forskjellige verdensdeler som Afrika og Arktis, så er det at det er viktig å sikre og opprettholde sterke regionale og nasjonale institusjoner, basert på lover og regler. Dette vil motvirke eventuelle negative sider av en økt kinesisk involvering, sier Pursiainen.

Han peker på at det er avgjørende å sikre at Kina ikke får bruke sine økonomiske muskler for å inngå avtaler med land i en sårbar situasjon. Dette vil skape et avhengighetsforhold, slik man ser i noen afrikanske land, der Kina får for mye makt.

– Det vi prøver å si er at man skal være fornøyd med at Kina investerer, også i Arktis. Men, vi skal være på vakt og ikke la de etablere sine egne regler, sier Pursiainen.

Rolland, Tomas tomas.rolland@uit.no Kommunikasjonsrådgiver
We can recommend