Nordområdepolitikken i en brytningstid

Man kan si at nordområdepolitikken ble manet fram på en vekkelse på Universitetet i Tromsø i 2005. Talen traff i nord. Den ble oppfattet som fornyende og ga et annet perspektiv på nord, selv om Jonas G. Støre gjorde noe tvilsomt i manges øyne ved å invitere det globale samfunn med multinasjonale selskaper og internasjonale kunnskapsmiljøer til nord.

Erna Solberg (t.v.) og Ine Marie Eriksen besøkte UiT og rektor Anne Husebekk for å få innspill til nordområdemeldingen.
Erna Solberg (t.v.) og Ine Marie Eriksen besøkte UiT og rektor Anne Husebekk for å få innspill til nordområdemeldingen. Foto: Karine Nigar Aarskog/UiT

Talen ble til planer, strategier og meldinger. Men begeistringen fra 2005 ble til usikkerhet, konflikter og det mange opplever som manglende utvikling. Regjeringen skal i høst legge fram en ny stortingsmelding om nordområdepolitikken. Meldingen må i det minste bidra til å fornye nordområdepolitikken slik lanseringen i 2005 gjorde. Meldingen må gi en troverdig beskrivelse av hva som preger nordområdene i dag, og hvordan en spesifikk nordområdepolitikk kan løse Norges utfordringer i nord.

Statens engasjement i nord er ikke ny. Fra 1945 drev staten en aktiv industri- og transportpolitikk, og fra 1990-tallet lokal og regional nærings- og innovasjonspolitikk. Utover Nord-Norge har viktige statsfokus vært forholdet til NATO, Russland og utviklingen på Svalbard. Fornyelsen i 2005 var at staten snakket om at nord var viktig for verden, og på det grunnlaget ønsket å etablere Arktis som et fellesskap mellom nasjoner. På den måten ble det skapt en statlig posisjon i et stort globaliseringsprosjekt, selv om moderne globalisering sjelden etterspør statsdrevet utviklingspolitikk. Det norske svaret var å både invitere globalt til nord, gjøre nordområdene til en tydelig del av utenrikspolitikken, veve inn tradisjonell innenrikspolitikk i utenrikspolitikken og løfte fram det sirkumpolare perspektivet.

Dermed ble både en norskrussisk løsning på konflikten med Russland om delelinjen i Barentshavet og en sterk vektlegging av samarbeidet i Arktisk råd en del av nordområdepolitikken. Arktisk råd markerte fornyelsen ved å kople sammen vitenskap, stater, urfolk og miljøorganisasjoner og gi et islett av en samstyring som hadde hatt en mindre plass i etablert utenrikspolitikk. Samtidig gjorde koplingen til innenrikspolitikken at det har vært vanskelig å skille nordområdepolitikken fra norsk regionalpolitikk.

UiT Norges arktiske universitet, som fikk det arktiske i navnet i 2013, har invitert samfunnsforskere, primært bosatte og virkende i nord, til å forsøke å svare på hva som nødvendiggjør en fornyet norsk politikk i nord og hvilke grep staten kan gjøre i høst under vignetten «Nordområdepolitikken i en brytningstid».

Nordområdene, og enda tydeligere Arktis, har «satt seg» institusjonelt etter 2005. Mange organisasjoner har Arktis som prioritert områder. Det er etablert arktiske samarbeidsarenaer og utviklingen i nord følges nøye av opinion og aktører i andre deler av verden. Arktis har beveget seg fra periferi til sentrum for verdens oppmerksomhet. I denne situasjonen er det behov for en diskusjon om utviklingen siden 2005, og utfordringer framover, er så grunnleggende at det krever en ny og endret norsk nordområdepolitikk. Vi mener at følgende spørsmål i alle fall vil være interessante å få belyst:

Mer egenrådige stormakter utfordrer det som var lansert som et arktisk fellesprosjekt. De åtte medlemsstatene i Arktisk råd har fornyet strategiene sine, men det har også Kina og EU. Overalt i verden er det eksempler på stater og organisasjoner som ønsker å delta i beslutninger om utviklingen i nord. De utfordrer de arktiske statenes plass og rolle. Dette er ikke bare et spill om posisjoner – verken USA, Kina eller Russland er synlig opptatt av klimautfordringer som følger av økt industriell aktivitet i Arktis.

Interessen for industrielle prosjekter er ikke blitt borte, men i dag brytes industrielle perspektiver mot premisser om bærekraft. Petroleum, mineraler og skipsfart var viktige årsaker til at Norge vendte blikket nordover. Vi har utviklet den arktiske miljøforskningen, men nå må Norge og de andre arktiske statene gjøre valg hvor ytterligere kunnskapsinnhenting ikke skaper bærekraft alene. Valgene er også utfordrende fordi de berører de arktiske statenes dominans over ressurser som tilhører et fellesskap og oppfatter som globale kollektive goder.

Asiatene har kommet både som turister og som interessenter i nord. Den amerikanske utenriksministeren ga en så tydelig melding til Kina i fjor at det ble umulig å få en felles uttalelse fra Arktisk råd. Asiatene har endret politiske prosesser i nord, men også endret næringsvirksomhet innen f.eks. reiseliv, transport og fiskerier.

Arktiske samfunn er dramatisk endret,flere enn før kjennetegnes av nedgang i fødselstall, utflytting av kvinner og et økende antall eldre. Og ikke minst av innpendling til et voksende næringsliv. Norske samfunn i nord er robuste, men også de er sårbare. Vi er i ferd med å få kommuner som i større og større grad kan ha drift av ett aldershjem som hovedoppgave. Nordområdepolitikken har ønsket at nordnorske lokalsamfunn ikke skal være tilskuere til en globalisering i nord, betingelsene for dette er endret siden 2005.

Staten har tviholdt på styringen over nordområdepolitikken, selv om den etablerte et regionalt nordområdeforum mellom stat, fylkeskommuner i nord og Sametinget i 2016. Men etter 2005 har samepolitikken utviklet seg parallelt med nordområdepolitikken ikke som en del av den. Det samme kan sies både om region -, distrikts – og universitetspolitikken. Er tiden inne for å inkludere Sametinget, regionene og universitetene på nye måter?

Post Korona kan skape et Arktis hvor forsøk på globalt fellesskap erstattes av rivaliserende nasjonalstater med ny selvtillit. Lokalt kan håp om multinasjonale selskaper måtte erstattes av lokalt tiltaksarbeid. Da kan talerne på vekkelsesmøtene bli etterkommerne av en virkelig prest – tiltakskommunenes far, tidligere Salangen-ordfører Per Tønder.

Opprinnelig publisert i Nordnorsk debatt.
Portrettbilde av Eikeland, Sveinung
Eikeland, Sveinung sveinung.eikeland@uit.no Forskar 1183/Sosiolog
Portrettbilde av Hernes, Hans-Kristian
Hernes, Hans-Kristian hans-kristian.hernes@uit.no Professor i statsvitenskap, nestleder ved Institutt for samfunnsvitensap (ISV)
Published: 02.06.20 15:13 Updated: 01.03.21 15:18
Opprinnelig publisert i Nordnorsk debatt.
The post is part of UiT's Research corner, where researchers at UiT present their own research.
Research corner Arctic