selvsnekrede kister, ved siden av andre
som heller ikke hadde klart seg.
–
De var klare over at dette var en farefull
ferd og at døden lurte rundt hvert hjørne.
Derfor pakket de også med seg ting som
kistebord og kanskje litt mose til å fore
bunnen av kisten, sånn at de døde skulle
få et behagelig leie, forteller Hultgreen.
–
Hvis vi leser mellom linjene, så var det
nok et ønske om å gi kameratene en ære-
full og verdig begravelse. De ønsket ikke
å begrave folk i havet, det var ikke deres
skikk og ble nok sett på som upersonlig.
Omsorgsfulle kamerater
Hultgreen forteller om graver som er
funnet der det kan tyde på at kamera-
tene har vært spesielt omsorgsfulle i sin
deponer­ing av den døde.
–
Noen har myke lag med sagflis eller
mose nederst, kisten er foret med et tynt
stoff og de døde har fått flere lag med
klær på, eller er svøpt inn i et ullteppe slik
at de ikke skal fryse. Det var jo vanskelig
å grave folk ned i permafrosten, men de
har forsøkt å komme så dypt som mulig,
og dekket over med stein slik at ikke rov-
dyrene skulle forsyne seg, sier hun.
På Svalbard er alle kulturminner fra før
1946
automatisk fredet, og det gis sjel-
dent dispensasjon til å undersøke hval-
fangergravene. Unntaket er hvis gravene
er i ferd med å ødelegges, noe som var
tilfellet på Likneset på ­Nordvest-Svalbard
på midten av 80-tallet. Marin arkeo-
log Dag Nævestad, forsker ved Norsk
Maritimt Museum, ledet utgravingen av
gravene som var truet av kysterosjon den
gang, og forteller at slike staselige begrav­
elser allikevel hører til mindretallet.
–
Det hadde sikkert med hvilken status
den døde hadde, men de fleste vi fant var
begravet i finskjorta si og lange sokker
som gikk opp til midt på låret. Men vi
fant én litt atypisk grav der den døde var
begravet i en staselig jakke og hadde et
silketørkle rundt halsen, forteller han.
Skjørbuksfaren
Det var ikke bare hvalfangerteknikkene
som var ukjent territorium for hvalfang­
erne. De fleste hadde svært lite kjenn-
skap til det nådeløse arktiske klimaet, og
hadde kun med seg de vanlige vinter-
klærne sine til den svalbardske sommer-
sesongen.
Allikevel var det ikke kulden som var den
store dødsårsaken.
–
Når vi analyserer gravmaterialet ser
vi at en stor andel av de døde hadde
skjørbuk. Det er ikke så merkelig at dette
var en hyppig dødsårsak. De fleste kom
fra lavere sosiale lag uten tilgang på sunn
mat, og hadde nettopp gjennomlevd en
vinter i sitt eget hjemland med mangel
på fersk frukt og grønnsaker, forklarer
Hultgreen.
–
De led antakelig allerede av mangel på
C-vitamin, og den ensidige skips­kosten
av saltkjøtt og tørkede erter ble for
mange fatal.
Det ironiske er at hvalkjøtt er en god kil-
de til C-vitamin så langt mot nord, men
hvalkjøttet ble ikke regnet som spiselig.
–
De ante ikke hva som hjalp, så de
prøvde seg frem. Når de overlevde så var
de heller ikke sikker på hva som hadde
hjulpet dem. Om det var bjørnefettet
de smurte på leddene, blandingen av
tobakkssaus og aske som de smurte på
gummene, måltidet med ferskt kjøtt og
lokale planter eller de ti ave mariaer de sa
før de gikk å la seg om kvelden, påpeker
Nævestad.
Noen hvalfangere kjente til at det vi i dag
kaller skjørbuksurten (nederlenderne
kalte det salat) skulle hjelpe, og det ble
blant annet redningen til de sju første
som overvintret frivillig på Svalbard.
Ble etterlatt
Vinteren 1632-33 ble en gruppe engelske
hvalfangere akterutseilt av sitt eget skip
på slutten av sesongen. Uten provian-
ter ble de nødt til å jakte ferskmat, noe
som reddet dem fra den visse død. Da
engelskmennene kom tilbake på våren
ble det stor oppstandelse da det viste seg
at mennene hadde overlevd en hel vinter
mot alle odds.
Nederlenderne ble ordentlig inspirert
av denne historien, og da de opplevde at
baskerne plyndret en av deres baser på
Jan Mayen etter endt sesong, bestemte
de seg for å sette igjen sju mann ved
­
Smeerenburg på Svalbard og sju mann på
Jan Mayen for å passe på utstyret.
–
Blant de sju ved Smeerenburg finner vi
to tyskere, fire nederlendere, og over-
raskelsen: en nordmann! Vi har kommet
frem til at det må være en Karsten An-
dersen fra Fredrikstad som da altså var
blant de første europeere til å overvintre
frivillig på Svalbard, smiler han.
Under kommando av Jacob van der
Brugge forbereder gjengen seg på vint-
eren på det som viser seg å være den helt
riktige måten.
24
•••
Labyrint 4/12
–
Universitetet i Tromsø
Tekst:
Linn Sollied Madsen
Utdrag fra van der
­
Brugges dagbok under
overvintringen på
­
Svalbard mars 1634:
På den 18. vind og vær som før. Om
morgenen kom nok en bjørn til bukten
for å spise av bjørnen vi sist drepte.
Vi satte avgårde mot ham, men så
snart han så oss, sprang han sin vei. Vi
skjøt mange rever daglig, til kokkens
forfriskning sånn at han kunne spise
dem mot skjørbuken. Etter at vi hadde
flådd revene, hang vi de til frysing en
dag eller to i vinden, før vi kokte noen
av dem med plommer og rosiner. Av
de andre laget vi stuing med pepper
og eddik i ei panne.
På den 19. vind og vær som før. I dag
spiste vi igjen en salat, som fortsatt
smakte riktig godt, og ikke var særlig
råtten.
Tema: Svalbard