av landsbyens 50 familier. Alle de nye
husene har fått en liten kjøkkenhage og
eget toalett, og byen har fått kallenavnet
«
Harstad Village». Nå står takknemlige,
indiske harstadværinger klare for å fortelle
gladhistorien om hvordan rent vann og
egne toaletter har gjort at dem både friskere
og tryggere.
Kvinner somhuseiere
–
Hvert hus koster cirka 15.000 norske
kroner, forklarer doktor Kishor Deshmuch.
Alle husene har navneskilter som viser
hvem som eier det. Alle skiltene har
kvinne­navn. Kvinnelige huseiere sørger for
bedre vedlikehold, og det gir eierne større
trygghet i en verden hvor det å bare få
jente­barn kan være grunn nok til at man-
nen finner seg en ny kone.
Mrs. Jana Sanjay Pawar. I tre år har navne­
skiltet fortalt at hun eier huset. Under
navnet og med litt mindre skrift står det
Seljestad barneskole. Sponsoren. Elevene
solgte lodd og skaffet seg sponsorer til et
skoleløp slik at Jana Sanjay Pawar kunne
flytte inn sammen med mann og to barn da
hun var 20 år.
Den 23-åringe tobarnsmoren viser stolt
fram sine velholdte 20 kvadratmeter fordelt
på to rom. På et lite jorde dyrkes chili,
agurk og andre grønnsaker. Godsakene
vannes jevnlig med spillvannet fra kjøk-
kenet.
–
Før hadde vi et hus laget av tørket ku-
møkk og bambusstokker. Vi manglet alltid
vann når brønnen gikk tørr i månedsskiftet
februar/mars. Nå har vi jevn tilgang på
vann, og det sparer oss for masse tid og
hardt arbeid. Det er så mye lettere å holde
huset, kjelene, kroppen og klærne rene. Ja,
alt er mye renere. Og dermed er også hygie-
nen langt bedre. Vi får færre problemer, og
blir sjeldnere syke, påpeker Pawar.
Medisineren i landsbyen
Selv om ektemannen gjennom elleve år er
til stede, er det tobarnsmoren som leder
an i samtalen med medisinstudentene.
23-
åringen kan mye om sammenhengene
mellom levevilkår og sykdom. Det vesle
huset hennes er blitt til landsbyens «health
post» – et tiltak i regi av Faf: Tobarnsmoren
har fått opplæring av en lege for å kunne
undervise og hjelpe de andre innbyggerne.
Pawar viser medisinstudentene et lite
medisin­skrin hvor hun blant annet oppbe-
varer antibiotika, smertestillende, desinfek-
sjonsmidler, bandasjer og immodium.
–
De fleste kommer grunnet tannpine,
hodepine, muskelsmerter, forkjølelse,
feber og diare. Når det ser ut til å dreie seg
om ­alvorlige tilfeller, eller om pasientene
ikke blir bedre, gir jeg dem beskjed om
å oppsøke lege eller sykehus, forklarer
23-
åringen. Rett utenfor kjøkkenhagen, på
baksiden av huset hennes, står en latrine
med asiatisk do – et støpt hull i bakken.
Kloakken blir samlet opp i septiktanker, og
sykdomsfraværet på den lokale skolen har
gått ned etter at landsbyen fikk ordnede
doforhold.
Boligav kumøkk
–
Det er oftest jeg som påser at ungene er
rene. Foreldrene jobber lange dager, og har
ikke tid til å se etter dem, forklarer førskole­
lærer Shweta Mahadik. Skolen hennes
ligger i utkanten av landsbyen Katkarwadi,
en halvtimes kjøretur fra «lille Harstad».
Krøtterstien som går fra motorveien og opp
dalsiden til platået hvor 250 innbyggere bor
i 50 boliger er nærmest uframkommelig i
regntiden. Nå steiker solen og den rød-
brune jorda har slått sprekker.
Myndighetene har sørget for en felles
vannforsyning til landsbyen, og de har også
finansiert noen latriner. Men ingen ser ut
til å være i bruk, isteden har de endt som
lagerplass for redskaper, stabler med sekker
og søppel.
46
•••
Labyrint 4/12
–
Universitetet i Tromsø
Stine Skar Eriksen og Trude Hansen fikk omvisning på det lokale sykehuset i Pen av doktor Dhanajay Shinde. Han fortalte om utfordringene som spesielt regntiden, slanger og rusete
menn påfører kvinner og barn i regionen.