Forskerne må hele tiden være sikre på at disse glasstankene kan redde dem dersom algekulturene i de store tankene går dukken.

– Da tar vi nye alger direkte herfra, fyller på de store tankene og starter opp igjen raskt. Men så langt har det aldri skjedd, sier Eriksen og smiler.

Algene formerer seg raskt – svært raskt.

– De deler seg én gang i døgnet, to på det meste. Én million alger blir til 120 millioner på én uke, forteller Eilertsen.

Dobbelt så mange på ett døgn

Eriksen fører oss inn i en container rett ved siden av. Her står en sentrifuge som skal skille algene fra sjøvannet. Etter at de har blitt fôret med fabrikkrøyk setter forskerne daglig en mengde av dem til «sentrifugering». Algene føres inn i maskinen via en slange fra en av vanntankene.

Dette gjør forskerne hele året – i ti minusgrader og frostvind, som i sommer og solsteik.

– Denne algebiomassen har stått i sentrifugen over natta, og ser veldig bra ut. Nå skal vi avslutte høstingen. Vi henter ut prøver av biomassen etter at vi har skilt den fra vannet, blant annet for å måle hvor mye algene inneholder av forskjellige næringsstoffer og analysere den kjemiske sammensettingen, sier Eriksen.

Sentrifugen står på i tolv timer. Når forskerne kommer på jobb på morgenen kan de stoppe den og hente ut algene.

– Noe må vi gjøre for å tilpasse arbeidet til arbeidsdagen, sier Eriksen og smiler.

I sentrifugen er det over ti millioner alger per liter sjøvann.

– Algene blir slynget ut mot veggene på sentrifugekoppen og fester seg der. Overskuddsvannet blir presset opp av sentrifugekoppen og renner ut i et rør. Vi tar også ut overskuddssjøvann for å få en tørrere algebiomasse å ta prøver av. Snart skal det komme rent sjøvann ut her, sier Eriksen, mens Aalto holder en bøtte under et utkastarm på maskinen.

Hun skrur opp en ventil, og klart sjøvann fosser ut. Dette blandes med kjølevann fra dampturbinen på industriområdet og varmt ferskvann. Så renner det ned i grunnen der det filtreres og føres ut i fjorden utenfor smelteverket.

– Når vi har fått ut mesteparten av vannet tar vi ut algebiomassen. Da er den fortsatt flytende, så vi må konsentrere biomassen ytterligere for å få en ren og rimelig tørr algebiomasse, sier Eriksen.

Med en slikkepott henter hun ut en solid dose med mørkegrønn algemasse og lar Aalto lukte.

– Det lukter sjøgress, sier hun og ler.

– Ikke ansett for å være ren og delikat

Vi går gjennom en kontrollport og legger industriområdet bak oss. Den gråhvite røyken som velter opp fra anlegget blir tydelig mot den blå himmelen, og forskerne viser oss inn til laboratoriet på smelteverket.

Å komme fram til en god måte å skille algene fra vannet har ikke bare vært enkelt.

– Det har vært en av de største utfordringene våre underveis, sier Eriksen, og Eilertsen nikker.

– Det har ikke fungert helt slik vi hadde tenkt oss. Vi har hatt både gode og dårlige dager underveis i prosjektet, men mest gode. Utfordringene våre har hele tiden vært knyttet til det faktum at vi oppskalerer biologiske og teknologiske prosesser, istemmer han.

Før forskerne startet massedyrkingen av algene på smelteverket visste de ikke hva som kom til å skje når de utsatte algene for røyken.

Han står med armene i kors ved et akvarium med oransje gullfisk.

– Likevel har det vist seg at algebiomasse som har vært utsatt for røyk faktisk inneholder mindre organisk forurensing og tungmetaller enn biomasse som er produsert bare ved å bli tilført luft. Dette funnet var viktig. Det har altså vist seg at algene tåler fabrikkrøyken og vel så det. Også andre bestanddeler kan potensielt forurense fabrikkrøyken, men dette forurenser ikke algebiomassen, fortsetter han.

Røykgassen forskerne tilfører algetankene har ifølge Eriksen nesten ingen partikler i seg.

– Vi kjører gassen ned i algekulturen, så fordeles den der. Gassen løser seg opp i sjøvannet, og algene tar den opp, sier hun.

Etter at Eilertsen og forskerteamet satte opp første algetank på Finnfjord i 2015, har de jevnlig tatt prøver av vannet i fjorden.

– Vi undersøker blant annet CO2-innholdet og nivået av tungmetaller i sjøen, samt sedimenter fra havbunnen, forteller Eilertsen:

Etter hvert har det gått mer og mer opp for Finnfjord-direktør Geir Henning Wintervoll at alger og forurenset fabrikkrøyk er en svært god kombinasjon.

– Mye av det algene trenger for å leve finnes jo i prosessrøyken. Det som er giftig for noen er mat for andre. Prosjektet har gått vanvittig bra, vanvittig fort. Algene trives kjempegodt i tankene og vokser enormt, sier Wintervoll.

Han mener samarbeidsprosjektet er fantastisk.

–  Det har mange gode synergier. Dette er et strålende eksempel på praktisk utnyttelse av akademisk forskning, sier Wintervoll.

Gjennom hele prosjektet har det vært viktig å skaffe til veie penger for å forske videre. Ingenting har kommet gratis.

– Jeg vil ikke engang prøve å beregne hvor mange timer vi har brukt på å skrive søknader for å få tilskudd – og hvor mange søknader som har blitt avslått. Det har blitt veldig mange sene kvelder med dette, sier Eilertsen.

Prosjektet har imidlertid bydd på flere positive overraskelser.

– For eksempel har lipidinnholdet, spesielt omega 3-fettsyrene i algene, økt når vi har tilsatt røyk. Dette så vi ganske raskt, derfor har vi lenge vært opptatt av å utnytte omega 3-innholdet i algene, sier Eilertsen.

En annen positiv overraskelse har vært at algene har «likt seg» bedre jo større tanker forskerne har brukt.

– Det skyldes trolig at vannet i tankene har blitt mer likt miljøet i havet. Antakelig blir miljøet mer homogent og stabilt jo større tanken er, sier Eilertsen.

Det er grunnen til at forskerne nå våger å gå i gang med neste fase av prosjektet. Det innebærer en oppskalering så stor at forskerne ikke trodde det var realistisk så raskt etter at de monterte første tank på Finnfjord i 2015.

Et annet forskningsprosjekt ved UiT viser at fiskeproduksjonen i Norge er den mest sårbare i Europa. Det kan algeprosjektet ved Finnfjord bidra til å løse.