Nå står imidlertid samholdet om avtalen i fare. Donald Trump, president i stormakten USA, har nylig trukket landet ut av avtalen, som var ett av valgkampløftene hans. 

Enorm samfunnsendring

Øyvind Stokkes spesialområde er klimarettferdighet. Han mener energi i seg selv reiser etiske rettferdighetsspørsmål, derfor jobber han mye med dette i ARC.

– Begrepet energirettferdighet er et analytisk verktøy energiforskere bruker for å bringe fordelingsmessige, politiske og demokratiske problemstillinger sammen i forskningen sin. Disse problemene holdes gjerne atskilt i klimadiskusjoner, men de henger sammen. For eksempel kan utbygging av vindmølleparker i nordområdene føre med seg mange konflikter, ikke minst med reindriftssamene. I nord betyr slike parker også store naturinngrep, sier han.

Energirettferdighet handler også om hvordan de naturlige energiressursene er fordelt i verden. For eksempel har Saudi-Arabia tilfeldigvis mye olje, mens land i Midt-Afrika har godt utgangspunkt for solenergi – ikke karbon- eller vannenergi.

– Norge har allerede et fortrinn, vi har en veldig sterk kompetanse på fornybar energi. Det viser de siste 130 årene med vannkraftutbygging her til lands. I ARC kapitaliserer og videreutvikler vi denne kompetansen, sier Stokke.

Ifølge den politiske filosofen vil overgangen til fornybar energi bety en enorm samfunnsendring globalt – selv om den ligger et stykke fram i tid. Han mener fordelingsmessige, politiske og demokratiske problemstillinger må integreres i denne endringa.

– Humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning trengs for å utforske de kulturelle, politiske og økonomiske barrierene som i dag hindrer at fornybare energitiltak kan innlemmes og godtas i samfunnet. På mange områder har den grønne teknologien kommet langt, og gjør stadig framskritt. Det vi trenger nå er kunnskap som kan få nasjoner til å ta i bruk teknologien. Denne kunnskapen skal vi i ARC skaffe.

Mener Norge har et stort klimaansvar

Filosofen viser til at Stockholm Environmental Institute (SEI) har regnet ut at Norge har et ansvar for å bidra til reduksjon av globale klimagassutslipp tilsvarende ti ganger størrelsen på vår egen befolkning. Årsaken er den massive oljeutvinningen landet har
stått for.

Forskerne fra Stockholm Environmental Insitute skriver at utvinningen og forbruket av norsk olje både innenlands og utenlands har bidratt til å øke konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren betraktelig.

– Slik har vi tjent oss rike på eksport av klimaendringer. Dette historiske ansvaret bør motivere oss til å ta en lederrolle internasjonalt i kampen for en rettferdig klimaavtale, heter det i rapporten.

Stokke mener Norge ikke har fortjent oljen og gassen, selv om vi har forvaltet ressursen på en fornuftig måte til nå.

– Den var bare tilfeldigvis i våre havområder. Derfor har vi et moralsk ansvar for å kompensere for utslipp som følge av den. Som et av få land har vi kapasitet – økonomisk og kunnskapsmessig – til å redusere klimagassutslipp i andre deler av verden. Dette er et av hovedprinsippene i klimarettferdighet. Hvis ikke Norge, som har kapasitet til å ta klimaansvar, tar det, hvem skal gjøre det da? Mens kapasitet tar utgangspunkt i landenes økonomi, beregnes ansvar ved å ta landenes akkumulerte utslipp siden 1990, sier han.

Stokke mener Norge og andre rike land med høyt fossilt forbruk skal betale for skadene de har påført andre – beregnet ut fra fortjenesten de har hatt av forbruket.

– Det er dokumentert at Exxon Mobile kjente til klimakonsekvensene av oljeboring på 1960-tallet, og skal vi tro regjeringa skal vi bore enda mer. Jeg mener likevel det er mest fruktbart å fokusere på nåtid. På klimatoppmøtet i Marrakech i fjor sa CICERO-forsker Jan Fuglestvedt at det er viktigere å se på skadene klimagassutslippene faktisk forårsaker enn historisk ansvar. I tillegg hvem som har økonomisk og teknologisk kapasitet til å gjøre noe med utslippene. Det fikk jeg veldig sansen for, sier Stokke, og legger til:

– Filosofisk sett tror jeg på en kombinasjon av det historiske «forurenseren betaler-prinsippet» og «kapasitet til å betale-prinsippet».

– Særlig Kina har en enorm satsing på solenergi, sier Stokke og smiler.

– En stor feil med dagens klimadebatt

Filosofen mener noe er grunnleggende galt med dagens globale klimadebatt. Ifølge Stokke har den overfokusert på kutt i klimagassutslipp.

– I dag har klimapolitikken ett mål; å fordele CO2-utslippene globalt. Dette kom man fram til i Kyotoavtalen fordi atmosfæren ble ansett som en felles ressurs. Karbonutslipp har lenge vært et slags nullsumspill, fordi verden har gjort seg 100 prosent avhengig av fossilt brennstoff som energikilde. Ser vi bort fra vannkraften har Norge og andre rike land fanget seg selv i et karbonsystem, en karbonøkonomi. Det er det som er tragisk, sier Stokke og rister på hodet.

Dette bildet ønsker ARC å nyansere. Stokke mener at kampen mot klimaendringene egentlig handler om en aggressiv satsing og forskning på fornybar energi.

– Men det har ikke Norge og de andre rike landene ønsket. De har bevisst stukket hodet i sanda og satset på karbon. Debatten om klimaendringene handler også om å fordele ressurser til fattige land, slik at de også kan gjøre seg mindre avhengig av karbonet. Og den handler om miljøet, sier han fast.

Filosofen mener at Finnfjord-prosjektet, som han bidrar til, er ett av mange eksempler på at politikk og klimarettferdighet ikke bare handler om CO2.

– Her blir ikke bare karbondioksidet fanget gjennom dyrking av kiselalger, men også brukt ved at algene omdannes til fiskefôr. Hvis prosjektet lykkes vil det bidra til å mette en verdensbefolkning som nærmer seg ti milliarder mennesker.

Mye må bli under bakken

Christophe McGlade og Paul Elkins fra Institute for Sustainable Resources ved London University College har regnet ut hvor mye av de fossile ressursene som må forbli under bakken for at verden skal nå 2-gradersmålet i Paris-avtalen.

Svaret er én tredjedel av oljen, halvparten av gassen og fire femtedeler av kullet. I Arktis bør de nyoppdagede olje- og gassreservene forbli under havbunnen de neste 40 årene. Studien er publisert i det anerkjente magasinet Nature.

– Litt mer av de ikke-fornybare ressursene i verden kan hentes opp, men ifølge artikkelforfatterne er det dyrest og mest risikabelt å hente ut oljen i Arktis. Kanskje er det bedre at for eksempel enkelte fattige land i Afrika som har oljereserver får hente opp noe mer. De bør kanskje få anledning til å bruke fossilt brennstoff for å ta igjen etterslepet på økonomisk utvikling. Så blir det lettere for dem å satse på fornybar energi i etterkant, sier Stokke.

– Miljøhensyn kan på den andre siden tilsi at Saudi-Arabia eller andre land med høyt utviklet teknologi og kompetanse henter opp resten av oljen, for deretter å dele noe av inntektene fra oljen i et internasjonalt fond. Og dette fondet kan så fordeles til støtte for utviklingsprosjekter i Afrika. Poenget er at å la oljen ligge i bakken har kostnader – særlig for de fattige landene –og det er derfor ikke bærekraftig, verken etisk eller økonomisk, å la disse landene bære byrden alene. De rike landene må være med å dele på disse kostnadene, fortsetter han.

– Det er vel ikke lett å få de saudi-arabiske lederne med på dette?

– Kanskje ikke, men det viser at det går an å tenke annerledes. Vi kan også se det slik at land i nord har større behov for oppvarming enn land i sør. I dette perspektivet er det viktig å fordele bruken av fossile brennstoffer til landene som har mest bruk for det. Så kan andre, som ikke har så bruk for det, få mindre utslippsrettigheter, sier Stokke.

Han mener klimaforhandlingene har vært ganske flinke til å ta med behovene til land i sør.

– I tillegg skal landene i Paris-avtalen hvert femte år revidere målene sine om utslippskutt. Vi får håper det er større sjanse for å lykkes med Paris-avtalen enn Kyoto-avtalen, sier han og smiler.

Isen i Arktis smelter. Isbjørnen har stadig færre isflak å benytte i letingen etter mat. I mai i fjor delte likevel regjeringa ut letelisenser i Arktis i 23. konsesjonsrunde – og åpnet dermed for oljeboring her.

– Dette kan føre oss forbi vippepunktet i Arktis. Prognosene fra IPCC viser at enkelte byer og atollene i Stillehavet da vil oversvømmes, og millioner av mennesker drives på flukt, sier Stokke. Disse konsekvensene ser vi allerede nå.

Hva enkeltmennesket kan gjøre i hverdagen

Ifølge Miljødirektoratet er olje- og gassutvinning, industri, veitrafikk og annen transport som fly de viktigste kildene til klimagassutslipp i Norge. Transport er den aller største kilden. Fra 1990 til 2015 økte utslippene med 25 prosent, og veitrafikk står for over halvparten av utslippene.

Mange tenker kanskje at de små miljøtiltakene de gjør i hverdagen ikke hjelper og at Norge er et lite land i klimasammenheng. Stokke mener likevel hver og en av oss bør gjøre det vi kan.

– Det vil være i tråd med forpliktelsene våre. Grønne miljøtiltak som særlig handler om transport er viktig. Jeg er veldig tilhenger av å gå og sykle mer. Det er viktig å engasjere seg, si ifra – ved middagsbordet, arbeidsplassen og gjerne i avisa, og aksjonere. Det er også viktig å være informert om klimaproblemene, sier han, som også mener det er en riktig etisk holdning å kutte forbruket.

– Forbruket vårt er kanskje det aller største problemet når det gjelder utslipp og miljø. Forbruket vårt er en del av den meget dødelige globale handelen med varer som omfatter 100 000 containerskip som går rundt jorda hver uke. I tillegg står skipene selv for enormt mye av utslippene våre, for de går på den skitneste olja. I hverdagen bør man resirkulere, kjøpe brukte klær og gi bort i stedet for å kaste. Selg sykkelen hvis du ikke bruker den.

Han legger imidlertid ikke skjul på at verden ikke vil nå 2-gradersmålet hvis ikke politikerne ønsker et grønt skifte.

– Hvis politikerne jobber mot oss er det fint å sykle, men vi er ikke i nærheten av å komme dit vi skal være. Her i Norge bør vi helst velge politikerne som tar miljøproblemene alvorlig.

Symbolikken i små handlinger

Stokke mener det er svært viktig med miljøtiltak i hverdagen også fordi vi er forbilder for våre barn.

– Jeg tror barn ser at de bor i et grønt hjem der foreldrene tar ansvar. Jeg tror også den neste generasjonen vil se på oss litt som fossiler, sier han og smiler.

Stokke tror at det å gjøre små klimatiltak i hverdagen, som å kildesortere, kan ha en overføringsverdi som ikke bør undervurderes. For eksempel kan det å kildesortere gjøre folk mer bevisste på miljøet. Det igjen kan føre til at de – kanskje ubevisst – velger sykkelen i stedet for bilen til jobb.

– Kildesortering har blitt kritisert for å ikke fungere godt nok, men kildesortering tvinger oss i alle fall til å se avfallet av vårt eget forbruk. Vi ser plasten vi genererer som hoper seg opp på kjøkkenet. Denne psykologiske effekten er viktig.

Nordmenn er glad i å fly, men fly blir trukket fram som noe av det verste man kan gjøre mot klimaet. Utregninger gjort av CICERO viser at å fly strekninga Oslo-London er det samme som å kjøre bil 19 000 kilometer. På denne flyreisen slipper man ut 240 kilo CO2-ekvivalenter.

I tillegg kommer utslippene fra utenlandsreiser, men disse bokføres ikke på det norske utslippsregnskapet. Stokke setter et klart skille mellom jobbreiser og «fornøyelsesreiser» til Syden.

– Det er forskjell på såkalte luksus-utslipp og andre utslipp. De som bor på steder som Tromsø er nødt til å fly. Igjen vil jeg ikke lage et nullsumspill om karbon, for da fanger vi oss selv i nettet. Vi fløy til klimatoppmøtet til Marrakech i fjor, vi hadde aldri kommet fram hvis vi hadde syklet, kjørt eller tatt tog. Vi kunne sagt at Tromsø ikke kunne vært med, men jeg tror ikke det er veien å gå. Vi må heller gjøre mer på de områdene vi kan bidra.

Har troen på 2-gradersmålet

Ifølge Rune Graversen, professor i fysikk og teknologi ved UiT, er det absolutt håp for Paris-avtalen selv om USA har meldt seg ut av den.

– Selvsagt er det veldig, veldig synd at et så stort land og en så stor forurenser som USA har trukket seg ut. Trump vil ikke ha begrensninger på USAs klimagassutslipp eller satse i noen særlig grad på alternative energitiltak. Det er likevel ikke sikkert utmeldelsen vil få så stor betydning, for de fleste andre land i Vesten og EU står veldig sterkt om avtalen, sier Graversen, som har meteorologi og klima som sitt største forskningsområde. 

Graversen påpeker at for eksempel gigantlandet Kina slipper ut dobbelt så mye klimagass som USA – riktignok med en befolkning som er mer enn fire ganger større – og er ivrig på å overholde sin del av Paris-avtalen. 

– Avtalen vil føre til at medlemslandene kommer lenger på grønn teknologi enn USA, og dermed et konkurransefortrinn i framtida. Men det skal også sies at stater i USA har stor selvbestemmelsesrett og kan satse på grønn teknologi uavhengig av presidentens synspunkter, for eksempel har California kommet langt på fornybar energi.

Ifølge Graversen kan imidlertid USAs utmeldelse gi en smitteeffekt som fører til at andre melder seg ut av avtalen.

– Enkelte land som ikke har vært så ivrig på avtalen kan nå ha fått en unnskyldning for å melde seg ut. Men på den annen side kan USAs utmeldelse gjøre at andre land blir enda mer trigget i kampen mot klimaendringene, og at de står enda mer samlet. 

Øyvind Stokke mener det er oppløftende at Kina på klimatoppmøtet viste til at de skal kutte 60-65 prosent av klimagassutslippene sammenlignet med 2005-nivå. Også Japan og Sør-Korea presenterte offensive tiltak.

Ifølge Graversen er likevel forskningsprosjekter som algeprosjektet på Finnfjord viktige for å bekjempe klimaendringene.

– Det er avgjørende at lederne i verdens land ønsker å stoppe klimaendringene, men de viktige teknologiske skritt, som allerede er tatt på veien mot et utslippsløst samfunn, er på mange måter tatt på tross av ledernes manglende besluttsomhet, sier han.      

Dessuten spiller vitenskapen en helt avgjørende rolle.

– Vi hadde ikke hatt kunnskap om klimaendringene i dag hvis det ikke hadde vært for vitenskapen. Virkningene av klimaendringene er tross alt ganske usynlige for folk flest. Derfor har vitenskap og forskning en utrolig viktig rolle i kampen mot global oppvarming. For eksempel kom elbil- og solcelleteknologien i Norge langt før politikerne begynte å legge føringer på disse industriene, sier han.

– Det grønne skiftet skjer i byene

I 2040 er det beregnet at omtrent alle kommer til å bo i byer. Stokke mener det er her det grønne skiftet må skje.

– Da er bevisstgjøring og færre lokale utslipp veldig viktig. EU har satt som mål at 40 prosent av utslippene skal kuttes innen 2030. Men vi bør nok prøve å være enda mer ambisiøs. 2030 er ikke lenge til. Derfor er det en helt umulig tanke for meg å ta opp olja i Arktis, sier Stokke, og presiserer at han ikke er noen klimaforsker.

– Har du troen på at verden klarer å nå 2-gradersmålet?

Stokke blir stille.

– Man kan ikke gi opp troen på det, sier han etter en stund.

– Som forsker kan det være litt frustrerende å tenke forskningsprosjekter som går over flere år, når klimaendringene der ute går så raskt. Når verden varmes opp så raskt. Men hver av oss må bare engasjere oss og gjøre det vi kan. Så får vi se.