Galskapens rus
 |
| – Jeg mener det er måloppnåelsen som driver ekstremsportsutøvere. Motivasjonen deres er å strekke seg etter mål som er på grensen av det de mestrer, sier stipendiat i psykologi Audun Hetland. Han forsker på hva som gjør at folk driver med ekstremsport. Foto: Audun Hetland |
– Jeg vil ikke kalle ekstremsportsutøvere gale, for disse menneskene har et ekstremt fokus på sikkerhet. Jeg har aldri møtt personer som er så konsentrerte og fokuserte. Alt de gjør er planlagt ned til den minste detalj. For utenforstående kan ekstremsport se ut som galskap, men utøverne leker absolutt ikke med livet, presiserer doktorgradsstipendiat ved Det helsevitenskapelige fakultet, Audun Hetland.
Han forsker på norske basehoppere, og mener at hovedmotivasjonen deres ikke er rusen man føler når man gjør noe ekstremt farlig. Faremomentet kan nemlig gi ekstatiske øyeblikk og en følelse av rus.
– Det avgjørende er selvkontroll, rusen er kun en positiv bi-effekt, mener han.
Kroppens egen rus
Rusen Hetland snakker om er en form for rus vi alle har opplevd. Det er kroppen selv som produserer den gjennom dopamin, et signalstoff som produseres helt naturlig i hjernen. Rusen får du fordi utskillelsen av dopamin i hjernen øker, og du kan kjenne den når du for eksempel kaster deg utfor bratte heng i slalomløypa, tar spektakulære berg-og-dalbaner eller når du er forelsket. Rusen kan faktisk på noen områder sammenlignes med kokainrus. Den er til og med avhengighetsskapende, og det er derfor mange mener at ekstremsportsutøvere gjør gale stunts kun for å oppnå ruseffekt. Noen forskere mener folk som setter livet sitt på spill, ved for eksempel å klatre livsfarlige klatreruter uten tau, er avhengige av å få dopaminkick i en ellers så beskyttet hverdag.
– Jeg mener det er måloppnåelsen som driver ekstremsportsutøvere. Motivasjonen deres er å strekke seg etter mål som er på grensen av det de mestrer. Det kan sammenlignes med en konsertpianist. Han skal spille et stykke som er på grensen av det han kan prestere. Det er ikke behagelig for ham å gå opp på scenen, for mye kan gå galt, men når applausen kommer får han et kick. Det går akkurat ut på det samme, eksemplifiserer Hetland.
Stort ubehag
 |
| Stipendiat Audun Hetland. Foto: Reidar Gregersen |
Stipendiaten har fulgt 30 norske basehoppere, og han har blant annet utstyrt dem med pulsmåler. Han hevder at nettopp pulsen kan bekrefte hans teori, for analyser viser at selv den tøffeste basehopper føler ubehag på toppen av fjellet før han skal hoppe.
– Basehopperne har det ikke godt når de står på toppen, også de føler frykt. Rett før de hopper har de en makspuls, noe som viser at de føler et ubehag. Først når de to-tre sekunder ute i hoppet senker pulsen seg, og de føler et behag, men så øker pulsen rett før de skal slå ut fallskjermen. Dette er jo et kritisk punkt der mye kan gå galt, sier Hetland.
Han mener basehoppere hopper for å prestere noe spektakulært i lufta, ikke for å se om de kan klare å komme ned med livet i behold.
– Man hopper ikke for å overleve, det er en forutsetning. Man ønsker å hoppe finere og raskere. Når man har klart det, begynner man kanskje med vingdrakter for å gli enda tettere innpå terrenget. Ekstremsportsutøvere finner seg stadig nye mål.
Mannlig overvekt
I dag er det flest menn som driver med såkalt ekstremsport. Forklaringen har vært at det er testosteronet som driver menn til å gjøre farefull aktivitet, men det er ikke Audun Hetland enig i.
– Dessverre er det flest menn i dette miljøet, men jeg tror det har noe med miljø og kultur å gjøre. Hadde testosteron vært svaret, skulle jentene som drev ekstremsport vært veldig mannlige, men det er de tvert imot ikke. Jentene er dessuten like tøffe som guttene, påstår Hetland.
Viktig for utviklingen
Forsker i farmakologi, Aina Westrheim Ravna ved Helsefak, mener det er personer som våger å sette seg selv i fare som har ført samfunnet videre.
– Urinstinktet til mennesker tilsier at vi skal våge å ta en risiko. Et eksempel er folkevandringene som har ført til at vi har befolket jordkloden. Hvis ikke noen hadde turt å reise ut på ”farlige” eventyr, hadde vi ikke kommet langt, sier hun, og fortsetter:
- Å våge og ta sjanser har vært viktig for menneskets overlevelse. Bare tenk på de første som befolket Nord-Norge, med kalde, lange vintre og barske natur. Urinstinktene vi besitter i dag har vi bygd opp i løpet av mange tusen år. Vi må huske at vårt siviliserte samfunn er ferskt. For ikke lenge siden var vi helt avhengige av både jakt og farefull atferd, kommenterer forskeren.
 |
Denne artikkelen er skrevet i tilknytning til imPuls – ei utstilling om hjernen, hjertet og rus.
|
