Kan vi stole på klimaforskerne?
(Artikkelen er hentet fra Labyrint nr. 3 2014)
 |
| Tine Nilsen (t.v.) og Hege-Beate Fredriksen bruker flere år på å forske på Jordas temperatur, for å finne ut hvor mye temperaturvariasjon som skyldes naturlige svingninger. Foto: Randi Solhaug |
– Det ligger så mye arbeid bak. Det gjør det ekstra frustrerende og fortvilende når noen bare avfeier forskninga fordi de tror de vet bedre.
Doktorgradsstudent Hege-Beate Fredriksen sitter foran datamaskinen sin på kontoret hun deler med kollega Tine Nilsen i Realfagbygget i hjertet av UiTs campus.
På dataskjermen foran henne lyser det som for de fleste av oss bare ser ut som tall i en endeløs rekke, som et mønster uten åpenbar mening. Det er koder og formler. Korte formuleringer på engelsk.
Hun skroller nedover skjermen. Tall og mere tall, bare avbrutt av en del bokstaver og symboler innimellom.
– Her må jeg passe på at ingen deler av koden er feil, da blir sluttresultatet også feil.
Det skjermen viser er grunnarbeidet i en doktorgradsavhandling i anvendt matematikk. Hege-Beate Fredriksen smiler. Hun vet at det er vanskelig for en uinnvidd å tolke og forstå hva hun jobber med:
– Jeg forsker på temperatur. Kort sagt studerer jeg hvordan temperaturen på Jordas overflate varierer, og til det arbeidet bruker jeg matematiske modeller, sier hun og peker på skjermen.
For å finne variasjonen, må hun ha datasett med temperaturer fra så mange steder på Jorda som mulig, fra hver eneste måned, og så langt tilbake i tid som 1000 år. Temperaturmålinger startet ikke systematisk før i 1850-årene, så temperaturer før den tid må beregnes på andre måter. For eksempel ved hjelp av måling i iskjerner, siden is speiler temperaturen i atmosfæren.
Til sammen blir det en god del temperaturdata.
Mange menneskers innsats
Hvert minutt, hvert døgn, året rundt, måles temperaturen på lokale værstasjoner spredt over hele verden. Fra nord til sør, fra øst til vest. Noen sørger for at temperaturen blir avlest, notert og lagret.
Deretter tar noen jobben med å samle inn alle disse temperaturdataene. Så trengs noen som kontrollerer og korrigerer eventuelle feilkilder før alt kan kombineres til ett globalt datasett. Dette store datasettet kan noen til slutt laste ned for å analysere.
Alle disse noen utgjør mange tusen mennesker.
Tallene på datamaskinen til Hege-Beate Fredriksen er et resultat av et arbeid mange mennesker har bidratt til. Hun kunne ikke ha analysert noe som helst uten dette grunnarbeidet.
– Jeg deler Jorda inn i punkter og hvert punkt har en temperaturserie som må analyseres. Til sammen inneholder hele datasettet noen millioner datapunkter. Uten datamaskin ville det selvfølgelig ikke gått. Man kan ikke gjøre dette med kalkulator akkurat. Men datamaskinen gjør kun det den blir fortalt, så noen må sitte foran den og plotte inn det man vil at den skal gjøre. Det arbeidet er det jeg som gjør, og det tar sin tid, sier hun.
Tine Nilsen skriver også på en doktorgradsavhandling som omhandler temperaturvariasjoner, men fra en litt annen innfallsvinkel. Begge tilhører de en liten gruppe forskere på UiT som forsker på temperaturvariasjoner i et klimaperspektiv. På verdensbasis er det imidlertid mange som forsker på dette.
Å forske på klimaendringer er ikke noe som gjøres av en håndfull forskere. Det er mange som bidrar med små biter til et større bilde. (Artikkelen fortsetter under bildet)
 |
| Hver dag og natt måles temperaturen spredt rundt over hele verden. Data fra dette arbeidet ligger til grunn for kunnskapen om at temperaturen på Jorda stiger. Her fra The Garden Weather Station i Glacier National Park, USA. Foto: Erich Peitzsch/USGS/ Flickr |
Varmere og varmere
Det klimaforskerne ser i dette store bildet, er at den globale gjennomsnittstemperaturen den siste tiårsperioden er den høyeste som er registrert på 160 år. Den er betydelig høyere enn den nest varmeste tiårsperioden, som var fra 1991–2000. Fra 1880 til 2012 har den globale gjennomsnittstemperaturen for land- og havoverflaten økt med 0,85 grader.
Nå har klimaet på Jorda alltid variert. Over kortere tidsperioder kan man for eksempel se at temperaturen varierer i rykk og napp, og dette er knyttet til kjente naturlige fenomener som vulkanutbrudd og vindmønstre i atmosfæren.
Spørsmålet er imidlertid ikke om temperaturvariasjon er naturlig, men hvor mye variasjon som er naturlig. I alt er det en økende temperatur de siste 200 år, og det er enighet blant klimaforskere om at en stigende andel av denne er menneskeskapt.
Men hvorfor mener de det? Teorien bak menneskeskapte klimaendringer er faktisk ganske gammel.
Gammel teori
 |
| Svante Arrhenius (1859-1927), den svenske kjemikeren som beskrev mekanismen bak drivhuseffekten i 1896. Foto: Meisenbach Riffarth & Co Leipzig/ Wikimedia Commons |
I april 1896 leverte den svenske forskeren og Nobelpris-vinneren Svante Arrhenius (1859–1927) en artikkel til The Philosophical Magazine hvor han beskrev forbindelsen mellom mengden av karbondioksid (CO2) i atmosfæren og global temperatur.
Han fant ut at ved å øke mengden av CO2,så fulgte en økning i temperatur.
Det er dette vi i dag kaller drivhuseffekten. Utgangspunktet hans var slett ikke klima eller miljø, men han forsøkte å finne en forklaring på hvorfor vi har hatt istid på jorda.
Lenge var oppdagelsen til Arrhenius et glemt emne, siden menneskets innvirkning på drivhuseffekten på den tida ble ansett for å være helt ubetydelig.
Drivhuseffekten i seg selv er ikke menneskeskapt, for i utgangspunktet er det en naturlig prosess, og en forutsetning for liv på jorda. Vi vet nå at CO2 er en av flere drivhusgasser som bidrar i prosessen.
Det var først da man kunne måle en uventet økning i temperatur og samtidig observerte en økning av CO2 -utslipp, at man begynte å ane at dette kunne være forårsaket av menneskelig aktivitet. Denne økninga bidro til en forsterking av den naturlige drivhuseffekten, altså en menneskeskapt påvirkning.
Drivhuseffekten er for øvrig et ord som ikke så ofte benyttes i klimadebatten fordi det blir for upresist. Folk blir forvirret og vet ikke om man mener menneskeskapt påvirkning eller naturlig variasjon.
I stedet benytter de fleste heller betegnelsene global oppvarming eller klimaforandringer, ettersom det er den menneskeskapte påvirkninga som skaper størst hodebry.
Klimafornektere
Ikke alle tror på menneskeskapte klimaendringer.
Hver tredje nordmann mener klimatrusselen er overdrevet, og enda flere mener at global oppvarming kun skyldes naturlige variasjoner i Jordas temperatur. Det viser en landsomfattende undersøkelse utført av Statens institutt for landbruksforskning (SIFO) i 2012.
Enda verre står det til andre steder i verden. En undersøkelse utført av Yale University ved årsskiftet 2009–2010 viste at bare 57 prosent av amerikanere trodde det skjedde en global oppvarming, noe som var et fall fra 71 prosent i 2008. Antallet som mente at global oppvarming var menneskeskapt, falt også i den samme perioden.
I 1989 svarte 69 prosent av de spurte i en norsk undersøkelse at de var bekymret for klimaendringer. Drøyt 20 år senere var dette tallet sunket til 41 prosent. Engasjementet ut til å ha blitt mindre, på tross av at fokuset på klimaendringer aldri har vært større.
Og selv om Norge, og mange andre land, formelt sett aksepterer at klimabudskapet er viktig, kommer nasjonale hensyn først i rekka: På spørsmål om hva folk i Norge anså som den største utfordringen i 2013, svarte 47 prosent helse. Bare 18 prosent svarte klimaforandring. Det har fått forskere til å snakke om et “klimaparadoks”. Det betyr at jo større problemer vi står overfor, dess mindre ser vi ut til å bry oss.
Media har heller ikke gjort det enklere for folk å forstå hva som skjer. Dobbelt så mange klimaskeptikere som andre klimaforskere rapporterer at de får mye taletid i media, ifølge en internasjonal undersøkelse publisert i tidsskriftet Environmental Science and Technology.
– Mediene, også de mest seriøse, har den oppfatning at ”begge syn må få slippe til.” I praksis betyr dette at klimafornektere får en medieoppmerksomhet de på ingen måte fortjener.De har også vært ekstremt dyktige til å utnytte internett og sosiale medier. Det er også litt nedslående at selv folk innen akademia ikke alltid er i stand til å skille mellom politisk meningsbrytning og hva som er etablert vitenskapelig kunnskap, sier professor Kristoffer Rypdal ved Institutt for matematikk og statistikk ved UiT.
Han leder forskergruppen som Hege-Beate Fredriksen og Tine Nilsen er en del av.
Forskerne tviler ikke
 |
| Professor Kristoffer Rypdal tror uvitenhet om klimaendringer henger sammen med at vi er fullstendig avhengige og prisgitt teknologi som er naturvitenskapelig basert, og som de aller fleste ikke har noen idé om hvordan virker. Foto: Randi Solhaug |
Blant klimaforskere som Rypdal, er det derimot forsvinnende få som tviler. Det hersker nærmest en unison enighet: 97 prosent av alle klimaforskere i verden er enige i påstanden om at de store klimaendringene observert i senere tid, er menneskeskapte.
En undersøkelse av 2258 forskningsartikler om klima publisert mellom november 2012 og desember 2013, viste at av de 9136 klimaforskere som hadde skrevet artiklene var det kun én som ikke trodde på menneskeskapte klimaendringer.
Blant folk flest tror derimot 55 prosent at det er en uenighet blant forskerne. Mange tror med andre ord at det er stor uenighet i forskningsmiljøene, selv om det ikke er slik. Ifølge Rypdal er ikke dette fenomenet noe som er spesifikt for klimaspørsmålet.
– En undersøkelse utført av Norstat for NRK i 2008, viser for eksempel at bare 59 prosent av nordmenn fullt ut tror på Darwins utviklingslære. I USA er det bare 32 prosent. Alternativmesser med innhold som er fullstendig uten vitenskapelig grunnlag, florerer som aldri før. Vår tid er kjennetegnet av at vi er fullstendig avhengig av og prisgitt teknologi som er naturvitenskapelig basert, men de aller fleste av oss har ingen ide om hvordan den fungerer. Dette gjør for eksempel at healere og kvakksalvere kan bruke slik teknologi uten blygsel, og folk tror på det.
– Så må vi ikke glemme at sterke økonomiske krefter, blant annet oljeselskaper, over flere tiår har sådd tvil om klimaforskningens konklusjoner, påpeker Kristoffer Rypdal.
Hvorfor tro på forskerne?
Men hvorfor skal vi tro på det forskerne forteller oss? Hvordan kan de være sikre på at temperaturøkningen kommer av global oppvarming?
Forskere er kreative mennesker, men også ganske konservative. Det er ikke slik at de automatisk godtar alle forskningsresultater som legges fram av kolleger. Faktisk er det ganske vanskelig å overbevise det vitenskapelige samfunnet om at noe er sant. Alt skal kunne bevises og etterprøves, og det gjøres.
I klimaforskning gjøres en god del simuleringer med datamodeller. Simuleringene er en måte å etterape virkeligheten på, slik at forsøkene man gjør, ikke påfører naturen noen skader. I modellen kan man enten øke eller minke utslipp av klimagasser, og deretter beregne resultatet.
Forskerne kan blant annet se hva som må til for å produsere den mengden med klimautslipp som vi fysisk kan måle i naturen i dag. Og det de ser, er at når de tar høyde for både solaktivitet, vulkanutbrudd og andre naturlige klimautslipp, så er ikke disse utslippene store nok til å gjenskape den samme globale oppvarminga vi ser i virkeligheten. Noe annet må med andre ord spille inn.
FNs klimapanel (også kjent som IPCC) kommer hvert femte-sjette år med sine hovedrapporter, og disse er ansett som det viktigste faglige grunnlaget for internasjonal klimapolitikk. Den femte rapporten kom i 2013, og der står det at det er 95 prosent sannsynlig at det er den menneskelige aktiviteten som spiller inn.
Klimapanelet driver ikke med egen klimaforskning, men vurderer den nyeste og mest relevante forskningen på området. Hver hovedrapport er delt i tre delrapporter. Én delrapport er basert på 9200 vitenskapelige artikler, noe som tilsvarer en 18 meter høy bunke med papir, eller to millioner gigabyte med talldata som igjen tilsvarer 3800 år med kontinuerlig musikk.
Den tredje og siste delrapporten kom 3. november i år. Tonen i den er svært skjerpet fra tidligere rapporter: Handler vi ikke nå, vil den globale oppvarmingen få alvorlige og uopprettelige konsekvenser for oss alle.
Klimapanelet består av mer enn 2000 høyt meritterte forskere. Rapportene disse skriver, kvalitetssikres i tillegg av et stort antall uavhengige eksperter som leser og kommer med kritiske tilbakemeldinger. Såkalt fagfellevurdering.
En klimaforsker er altså en person som er faglig kvalifisert på området og som nylig har publisert sine funn i et fagfellevurdert, internasjonalt, vitenskapelig tidsskrift. De innehar med andre ord veldig mye kunnskap på sitt forskningsfelt.
Temperatur med langtidsminne
På kontoret i Realfagbygget kodes, leses og skrives det. I løpet av 2017 skal både Hege-Beate Fredriksen og Tine Nilsen levere sine doktorgradsavhandlinger.
Å skrive en slik avhandling handler ikke bare om å finne ut noe selv, man må holde seg oppdatert på hva andre på samme felt har funnet ut, og da må de lese en god del artikler. Foran på pulten til Tine Nilsen ligger en liten bunke papirer. Hun blar i den, og arkene viser sider med tettpakket tekst, avanserte utregninger og noen grafiske framstillinger. Alt på engelsk. Det er ikke bare å skumme igjennom dette, hun må sørge for at hun har forstått alt også.
– Kommer jeg meg igjennom én slik artikkel om dagen, så er jeg fornøyd, konstaterer hun.
Både Tine Nilsen og Hege-Beate Fredriksen forsker på de naturlige klimaendringene. Hvis man vet hvordan de naturlige svingningene har vært langt tilbake i tid, så kan man benytte disse dataene til å sammenligne med de svingningene man finner i dag.
– Vi vil kunne se om noe skiller seg ut, om noe ikke lenger følger de naturlige svingningene. Og det er lettere å studere de naturlige temperaturvariasjonene i datasett der vi ikke trenger å ta hensyn til menneskelig påvirkning, forklarer Hege-Beate Fredriksen.
Teorien de jobber ut ifra, er at Jordas overflatetemperatur har langtidshukommelse. Det vil si at dagens temperatur påvirkes av temperaturer for opptil hundrevis av år siden. Det betyr at selv om vi hadde hatt utslippstopp i dag, så hadde temperaturen fortsatt å øke i lang, lang tid som følge av de tidligere utslippene.
Ved å beskrive temperaturen som en prosess med langtidshukommelse, så aksepterer man større naturlige svingninger i temperaturen enn mange andre har gjort tidligere. Men selv med en slik beskrivelse kan vi ikke forklare hvorfor oppvarminga har gått så fort de siste 100 årene.
– Det betyr at det er veldig lite sannsynlig at temperaturendringene i dag kan forklares ved hjelp av naturlig svingning, sier Tine Nilsen.
– Jeg prøver å finne årsakene til dette langtidsminnet. Hvilke prosesser som ligger bak. Problemet er at det ikke er noen enkel fysisk forklaring. Så det er en utfordring å finne ut hvordan jeg skal gå fram for å finne det ut, forteller Hege-Beate Fredriksen. (Artikkelen fortsetter under bildet)
 |
| Jordas atmosfære. Ionosfæren utgjør bare en liten del av det øverste blå laget, men er likevel svært viktig. Siden 1930-tallet har forskere, også ved UiT, observert at laget kommer gradvis nærmere Jorda og at dette skjer i takt med utslipp av klimagasser. Det innebærer at nordlyset kommer nærmere, men kan også føre til endringer i radiokommunikasjons-egenskaper. Foto: NASA |
80 år gamle data
Fortidens data kan altså være nøkkelen til å forstå endringer man ser i dag.
I bygningen ved siden av Realfagbygget jobber Chris Hall. Han er professor ved Tromsø Geofysiske observatorium og forsker på ionosfæren, den delen av jordas atmosfære som strekker seg fra om lag 60 til om lag 500 kilometer over jordoverflaten. Ionosfæren, sammen med resten av atmosfæren, er viktig fordi den fanger inn og stopper stråling fra verdensrommet.
Hall viser fram et bilde av en flere meter høy mast som står i Ramfjord utenfor Tromsø.
– Det er en ionosonde og har vært i bruk siden 1935. Den er ganske unik, det er bare to andre ionosonder i verden som har vært i bruk like lenge, en i England og en i Peru. Jo eldre et instrument er, dess mer relevant er det å benytte dataene fra det til å si noe om klimaendringer over tid, forteller han.
En ionosonde er en kortbølgeradar. Den måler ionosfærens refleksjonshøyde for radiobølger og elektrontetthet. Ionosonden består av en sender og en mottaker. Når den sender ut pulser med stadig høyere frekvenser, kan man studere det mottatte signalet og lage en høydeprofil for elektrontettheten i ionosfæren.
Tidligere ble alle data fra ionosonden skrevet ned for hånd, men etter hvert fikk man datamaskiner til å gjøre jobben. At det eldste materialet ikke var digitalt tilgjengelig, gjorde det vanskelig å sammenligne med det nye datamaterialet. Så noen måtte ta jobben med å lese av notatene og overføre dem til pc.
– Ja, det var et tidkrevende arbeid, men jeg var villig til å gjøre det. Det var mye data, for mottakeren ble avlest tre ganger i døgnet og den har jo holdt det gående i nær 80 år. Så derfor måtte jeg gjøre et utvalg hvor jeg så på månedlige gjennomsnittsverdier, forteller Chris Hall.
Etter at jobben var gjort og datamaterialet var analysert, fant han en interessant endring.
– Fra 1935 til i dag kan man observere at ionosfærelaget blir gradvis lavere, det kommer nærmere Jorda. Denne endringa er observert av flere. Det innebærer blant annet at nordlyset kommer nærmere, men det kan også føre til endringer i radiokommunikasjons-egenskaper, forteller Chris Hall.
Observasjonen av lavere ionosfærelag kommer i takt med økte utslipp av klimagasser. Man kan hevde at sola har påvirket laget, problemet er bare at dataene viser at dette skjedde også solaktiviteten var på sitt laveste nivå. Hall er likevel tilbakeholden med å konkludere med at det kun er menneskelig aktivitet som har skylden.
– Vi må ta i betraktning at det er mye vi ennå ikke vet.
Kaotisk system
Klimaforskere vet mye, men de vet på langt nær alt. Klimasystemet er komplisert, og det vil ta tid å forstå alle mekanismene i det. Klimaforskere snakker derfor ofte om hvor stor sannsynlighet det er for at noe skal inntreffe, heller enn å fastslå noe helt sikkert.
– Klimaforskerne har siden 1980-tallet stort sett vært enige om at menneskelig aktivitet er det viktigste bidraget til global oppvarming, men det er fortsatt svært mye vi ikke forstår om klimasystemet. Både vær og klima har en kaotisk oppførsel. Det nok noe klimaforskerne ikke har vært flinke nok til å formidle videre. Det er denne kaotiske oppførselen som gjør at det er umulig å varsle været pålitelig på lengre sikt enn noen få uker. Forbedring av værmodellene som meteorologene bruker vil ikke endre vesentlig på dette, forteller Kristoffer Rypdal.
– Det klimamodellene kan forutsi med relativt god presisjon, er hvor mye varmeinnholdet i klimasystemet vil endre seg under forskjellige scenarier for menneskelig aktivitet. Det viser seg at modellene i mange tilfeller gir veldig forskjellige forutsigelser for hvordan klimaet vil endre seg på et gitt sted på et gitt tidspunkt. Dette trenger ikke bety at modellene er dårlige, men simpelthen at slike forutsigelser ikke er mulige i et kaotisk system. Dette er dårlig nytt for dem som mener at vi heller bør tilpasse oss klimaendringene enn å forebygge dem.
Han mener det gjenstår mye forskning før man kan si noe eksakt om framtidens klima. Blant annet har man et forbedringspotensial når det gjelder å beskrive dynamikken til verdenshavene, sjøis, landis, vegetasjon, karbonkretsløp og kjemiske og biologiske prosesser. Og kanskje viktigst av alt; klimamodellene tar ikke høyde for menneskelig økonomisk aktivitet. Derfor må klimamodellene fores med data fra forskjellige scenarier om hva vi mennesker kan komme til å foreta oss gjennom dette århundret.
– Det er kanskje her den største usikkerheten ligger når det gjelder å spå framtidas klima. (Artikkelen fortsetter under bildet)
 |
| FNs klimapanel mener klimaendringer som er forårsaket av menneskers utslipp av klimagass i atmosfæren, er årsaken til at vi ser mer og mer ekstremvær i verden. I sin siste rapport skjerper FN ordbruken og mener vi må handle nå. Her fra en oversvømmelse i Oslo tidligere i år, forårsaket av kraftig nedbør. Foto: Erik Johansen NTB/Scanpix |
– Ruser seg på fossil energi
At vi ikke vet alt, betyr likevel ikke at vi kan sitte på gjerdet, mener Kristoffer Rypdal. Vi trenger å handle ut i fra den kunnskapen vi allerede har, for global oppvarming er et av de største problemene vi står overfor.
Verdens utslipp viser ingen tegn til stagnasjon, selv om EU har hatt en svak nedgang siden 1980 og USA det siste tiåret. Den store økningen er i Kina og i noe mindre grad i India. Likevel er utslippene per innbygger i Kina ennå ikke på nivå med EU og USA. Økningen i Kina skyldes ikke bare at kineserne øker sin levestandard, men også at store deler av industriproduktene som konsumeres i Vesten nå produseres i Kina.
– Dette forklarer antakelig det meste av utslippsreduksjonene i EU og USA. I EU spiller også utbygging av fornybar energi en rolle, mens det i USA er en viss effekt av overgang fra kull til skifergass i elektrisitetsproduksjonen. Ingen land gjør nok for å begrense utslippene, og Norge er hverken bedre eller dårligere enn andre. Derimot gjør vi en større innsats i Norge for å pynte på våre egne utslipp med alskens snedige ordninger som klimakvoter. Jeg tror det ville ha større effekt på for eksempel utviklingslandenes vilje til restriksjoner på egne utslipp, hvis Norge går foran og gjør reelle tiltak som smerter, sier Rypdal.
Han sammenligner global oppvarming med en sykdom som må behandles:
– Slik jeg ser det, er global oppvarming et symptom på en underliggende sykdom hos vår sivilisasjon, på samme måte som feber er det for et menneske. Sykdommen er et globalt økonomisk og politisk system som ruser seg på fossil energi. Selv om rusen er deilig, er avvenning uunngåelig, både fordi vår rusatferd sprenger grensene for hva planeten vår kan tåle, og fordi vår geologiske “pusher” vil slippe opp for råstoff.
Et bidrag til forståelse
 |
| Den globale gjennomsnittstemperaturen den siste tiårsperioden er den høyeste som er registrert på 160 år. Det er lite sannsynlig at denne økninga kan forklares med naturlig svingning. Foto: Colourbox |
På UiT Norges arktiske universitet forsker Hege-Beate Fredriksen, Tine Nilsen og Chris Hall videre. Fordi de mener det er betydningsfullt. Fordi de kanskje kan bidra til at ting vi ikke vet nok om i dag, kan bli anerkjent kunnskap i morgen.
– Jeg ser absolutt ikke på min forskning som viktigere enn noen andres forskning, men heller som et bidrag til den store helheten. Forhåpentlig bidrar man til en større forståelse. Jeg synes det er flott om noen har nytte av det jeg forsker på, sier Chris Hall.
Tidsmessig må de regne med at det går flere måneder fra de selv setter seg ned og skriver en forskningsartikkel, til den publiseres og gjøres kjent for et større publikum. Kanskje år. Og da er ikke alle årene med forskning i forkant regnet med. Det er heller ikke innsatsen fra de som bidrar på grunnarbeidet – alt fra år med temperaturmåling til innsamling av data.
Med så mye innsats fra så mange mennesker for å finne ut hva som skjer på Jorda – hvordan kan noen bare avfeie det?
– Si det. Jeg mener man burde forvente at folk tror på forskningen bak, gitt at den blir formidlet på en korrekt måte, sier Tine Nilsen. Hun får støtte fra sin kollega:
– Ja, den er så grundig at den skal man kunne stole på, avslutter Hege-Beate Fredriksen, før hun igjen vender blikket mot datamaskinen og klimamodellene.
Kilder:
Forsvarets forskningsinstitutt
