Hva skal inn her?
– Underveis har vi testet fôret på gullfiskene våre. Disse fiskene er ekstra spreke, sier Hans-Christian Eilertsen, ler og kikker på de evigsvømmende fiskene.
Det banebrytende forskningsprosjektet på smelteverket har vært gjenstand for mye oppmerksomhet, både fra politikere, organisasjoner og media, siden det startet opp i 2011.
Statsminister Erna Solbergs besøk 18. mai var det siste i rekken av mange politikerbesøk.
Da kunne Eilertsen vise hele verden den første utgaven av fiskefôret:
Nå holder UiT-forskerne på å teste det ferske fiskefôret.
– Til sommeren, eller litt senere, vil vi vite om det holder å bruke bare mikroalger i fôret, eller om vi må blande inn andre ingredienser, sier Eilertsen.
Til høsten skjer en dramatisk oppskalering av prosjektet. Det går over til fase 4 – preindustriell skala. UiT-forskerne skal da gå over fra å jobbe med alger i 26 000 liter sjøvann til alger i over 300 000 liter. Dagens tre tanker skal suppleres med én stor, og fiskefôret skal etter hvert ut på markedet.
Overgangen til fase fire ble muliggjort da fylkesrådet bevilget over 16 millioner til forskningsprosjektet tidlig i mai. I tillegg ble prosjektet støttet med to millioner kroner over revidert statsbudsjett. Olje- og Energidepartementet offentliggjorde beskjeden på et hastebesøk til smelteverket.
– Hvis bedriften og forskerne lykkes helt i andre enden, betyr det at forurensning blir gjort om til kapital. Det betyr sysselsetting og verdiskapning langt utover Finnfjord smelteverk, og er bra for klima og miljø. Vi har lenge lagt merke til de gode resultatene fra forskningsprosjektet, og ønsker å støtte det videre. Jeg tror prosjektet vil bety enormt masse for oppdrettsnæringa, sa statssekretær Kjell-Børge Freiberg (Frp) da.
– Bevilgningene fra regjeringa og fylkesrådet skal gå til å videreutvikle tanken om et nasjonalt senter for karbonfangst og bruk (Carbon Capture and Utilization, CCU) på Finnfjord – i samarbeid med UiT, sier Geir Henning Wintervoll, direktør ved Finnfjord AS.
Det er nemlig karbonfangst- og bruk forskerne og bedriften etter hvert har skjønt at de driver med – som de første i Norge. Det er et av tiltakene som kan bidra til at Norge overholder forpliktelsene sine i Paris-avtalen.
– Vi gjør fabrikkrøyken renere, samtidig som vi på en miljøgunstig måte prøver å lage et produkt som har en verdi. I senteret for karbonfangst- og bruk skal vi gå utover det vi holder på med på Finnsnes i dag. Tanken er blant annet å knytte senteret til overvåking av sjømiljø langs kysten, forske på samfunnseffekter av karbonfangst- og bruk, og økonomiske og teknologiske aspekter. Vi satser også på å rense CO2-en fra røyken og omdanne denne til organiske forbindelser ved synteseprosesser. På denne måten kan vi for eksempel lage plaststoffer. I dag produseres disse av olje, sier Eilertsen.
I forbindelse med planene om et slikt CCU-senter har UiT-forskerne knyttet til seg samarbeidspartnere både i inn- og utland. Pengene som har blitt bevilget skal blant annet brukes til å ruste opp laboratoriet på Finnfjord og lage gjestekontor der.
– I det nasjonale senteret for karbonfangst skal vi fronte algeprosjektet og bruke det som et eksempel på hva man kan få til ved å danne verdikjede ut fra CO2-utslipp, sier Wintervoll.
Eilertsen legger imidlertid ikke skjul på at oppskaleringen også vil by på utfordringer. Fasen innebærer å samle alle algene i én tank.
– Jeg skal ikke si at det er risikosport, men vi vet ikke helt sikkert hvordan det vil gå. Utfordringa med en så stor tank er å fordele algene jevnt utover og få jevn belysning. I tillegg må vi klare å holde oppe vekstraten. Å skille store mengder alger fra sjøvannet i sentrifugen kan også bli utfordrende, i likhet med tidligere. I det hele tatt kan ting vi ikke har tenkt på plutselig dukke opp og gjøre prosjektet utfordrende, sier Eilertsen.
Biomassen fra kiselalgene har et stort nyttepotensial i mange sammenhenger. I starten jobbet Eilertsen og forskergruppa mye mot å utnytte algene i biodrivstoff og helsekost fordi de var så rike på omega 3.
– Dessuten har vi hele tiden drevet med bioprospektering i samarbeid med MarBio, ved å variere dyrkingsforholdene til algene og prøve å finne molekyler i dem som for eksempel kan være til nytte i kreftbehandling og diabetes. Men etter hvert fant vi ut at vi hovedsakelig skulle satse på fiskefor, sier Eilertsen.
Det er ikke uten grunn. I dag har norsk oppdrettsindustri problemer. Norsk oppdrettslaks fôres i dag med mat som i stor grad består av soya og andre terrestriske planter. På tross av at laksen er en rovfisk og har behov for omega 3, inneholder maten lite av dette fettstoffet. Dette har ført til at omega 3-nivået i fisken gradvis har gått ned de siste årene.
– Oppdrettsnæringa trenger derfor mer og bedre fôr. Norge tjener mindre og mindre på olje, og i fjor tjente vi 60 milliarder kroner på akvakulturnæringa. Det er meninga at næringa skal øke og få større økonomisk betydning, sier Eilertsen.
Enkelte politikere har kalt laksen «Norges nye olje». Før den kan bli det, bør det komme på plass bedre laksefôr – med høyt nok omega 3-innhold.
– Laksen trenger å få tilbake dette fôret. Ut fra et bærekraftig perspektiv er det også mye bedre å gi laksen mat som er laget ved å fjerne forurenset fabrikkrøyk enn å gi den mat laget av jordbruksarealer som egentlig skulle blitt brukt til å dyrke menneskemat, sier Eilertsen fast.
– Hva er ditt mest hårete mål?
– At vi i alle fall skal fjerne over halvparten av CO2-en i fabrikkrøyken fra Finnfjord samtidig som vi produserer fiskefôr, sier Eilertsen.
De siste årene har Finnfjord AS gjort mye for å bli mer miljøvennlig. I 2008 bestemte selskapet at de skulle prøve å bli verdens første ferrosilisiumverk uten CO2-utslipp. Som et resultat av dette installerte bedriften et energigjenvinningsanlegg i 2012, som i dag er Norges største gjenvinningsanlegg av overskuddsvarme.
– Dette var et godt miljøtiltak og et lønnsomt prosjekt for Finnfjord. Anlegget har kapasitet til å produsere like mye kraft som et halvt Alta-kraftverk. Vi investerte 800 millioner kroner i anlegget. For oss var dette et stort teknologiløft, og anlegget gjør at vi har noe av det mest avanserte prosessteknologiutstyret som finnes i bransjen vår, sier direktør Geir Henning Wintervoll.
Varme avgasser fra smelteovnene på Finnfjord brukes til å produsere damp som driver turbinen i energigjenvinningsanlegget. På denne måten produseres elektrisk energi som kjøres tilbake i produksjonen. Dette innebærer at smelteverket gjenvinner omtrent 30 prosent av energien de bruker.
– Sjøvannet som går gjennom anlegget og røykgassen som kommer ut av det har en temperatur som er gunstig for algedyrking, forteller Wintervoll.
Han håper at selskapet i 2020 har gjort vellykkede fullskalaforsøk der de kan bruke algeteknologien til å rense en betydelig andel av CO2-utslippet.
Hvis de gode resultatene fortsetter, er neste steg enorme tanker med plass til 4-5 millioner liter vann. Håpet er også å etablere et fiskeoppdrett rett ved smelteverket, slik at avstanden mellom fisken og fôret blir minimal. Dette vil imidlertid koste flere hundre millioner kroner.
– Man må opp i voldsomt store volum for at det skal være interessant. Om all CO2-en som slippes ut fra Finnfjord smelteverk kunne blitt brukt til fiskefôr, ville det kanskje dekt sju-åtte prosent av fôrbehovet i Norge, sier Eilertsen.
Han peker på at et fiskeoppdrett rett ved industrianlegget vil gi enorme kutt i transport- og lagerutgifter, samt i utslipp.
– CO2-avtrykket ville blitt minimalt, og energi- og økonomiregnestykket helt annerledes. Det er mye lettere å få lønnsomhet i dette enn dagens lakseoppdrett, sier Eilertsen.
Han tror millionliterstankene er innen rekkevidde om ett til to år.
– Vi har allerede holdt på med algene på Finnfjord i to og et halvt år, så to år til tar vi på strak arm, sier professoren og smiler.
UiT-forskerne bruker mikroalger som hører til i nord, men ifølge Eilertsen er det lett å gjøre det samme som dem på sørligere breddegrader.
– Det finnes store algearter i andre regioner også, som helt sikker har liknende egenskaper som våre alger. Konseptet vårt kan brukes overalt. Det foregår initiativ på dette området over hele verden, men stort sett i småskala, sier Eilertsen, og legger til:
– Problemet for alle er at de ikke får lønnsomhet i det. Anlegg og drift blir for kostbart og arealkrevende i forhold til produsert volum. Poenget med en reaktor er at jo større en tank blir, jo mindre blir overflata i forhold til volum. Så lenge tanken er stor nok, blir det veldig lønnsomt. Som i vårt tilfelle.
Det har vært en stor fordel for UiT-forskerne å arbeide på smelteverket, blant annet fordi de har nødvendig ingeniørkompetanse og høyrisiko HMS-kompetanse rettet mot industri.
– Skal man starte noe slikt fra scratch blir det voldsomt dyrt. Det er vinn-vinn å holde på i en bedrift som allerede er i gang. Finnfjord AS og vi er jo avhengig av hverandre. Uten masse CO2 og NOX-gasser i fabrikkrøyken og infrastrukturen her på Finnfjord kunne vi ikke satt prosjektet ut i livet. Og uten oss hadde Finnfjord sluppet ut masse forurensende fabrikkrøyk.
Til nå har Finnfjord AS investert cirka 15 millioner kroner i prosjektet. Selskapet kommer også til å legge inn betydelig med penger i fase 4.
– Det er viktig at slike prosjekter også blir støttet av privat kapital, slik at ikke det offentlige tar all risikoen, sier Wintervoll.
Også han påpeker at det som kan ødelegge mest i prosjektet fremover er uforutsette overraskelser.
– Vi har fått svar på veldig mye av det vi trodde var utfordrende i starte, nemlig om biologien fungerer. Risikoen fremover er mer knyttet til det ukjente.
Om et par år får ikke lenger Eilertsen lov til å holde på med algene sine i regi av universitetet. Da har han nådd 70 år og grensa for å jobbe i staten. I dag bruker Eilertsen halvparten av arbeidstida si på Finnfjord-prosjektet, og jobber på smelteverket en til to uker av gangen.
I tillegg er han leder for laboratoriet i Tromsø og har 50 prosent undervisningsplikt. Den garvede forskeren har mye å gjøre, og arven etter Eilertsen er stor å ta over.
Fem unge, engasjerte forskere er tilknyttet Finnfjord-prosjektet, noe Eilertsen er svært glad for. Han trekker frem det som noe av motivasjonen hans til å holde på med prosjektet.
– Flere unge mennesker har jobbet på prosjektet i mange år og blitt en del av det. De har alle sin viktige rolle og er en forutsetning for at prosjektet skal leve videre, forteller Eilertsen:
Han påpeker at man gjerne driver i småskala når man forsker på universitetet.
– Å komme seg ut derfra, møte utfordringer bedrifter sliter med nå og få hjelp av dem kan booste forskning veldig. Men man er også veldig avhengig av gode kollegaer. Hvis alle som jobbet med algeprosjektet var på min alder, ville hele prosjektet ha strandet.
Forskerne som jobber med dette trenger en helt spesiell kompetanse som det tar lang tid å bygge opp. Flere fagområder blandes, blant annet biologi, matte og fysikk.
– Vi er avhengig av at de unge henger med i svingene, og at det kommer nye forskere til, sier Eilertsen.
Derfor er det også knyttet to nye utdanningskurs til CCU-initiativet som starter til høsten.
Til tross for at framtida kommer til å bringe med seg en del usikkerhet, er Eilertsen en ukuelig optimist:
– Alt i alt tror vi det vil gå bra. Kjøper man ikke lodd i lotteriet, vinner man aldri.
Les også: Unge krefter i medvind