– Jeg har bare satt meg ned

This article is over two years old, and may contain content that is outdated

Ingunn Bendiksen (tekst og foto)

Birgit Røkkum Skarstein (23), fra sesong 2 av «Ingen grenser», hadde en fullsatt sal i sin hule hand. Nylig ga hun alle helsefagstudentene ved UiT råd og veiledning om hvordan de skal møte pasienter når det skjer alvorlig medisinsk feilbehandling.

Birgit Røkkum Skarstein (23) framstår like sprudlende, energisk og blid som den sjarmerende jenta hele Norge ble kjent med i år under runde to av «Ingen grenser» på NRK. Der fikk vi være med når hun, sammen med ti andre bevegelseshemmede ekspedisjonsdeltakere under ledelse av Lars Monsen, tøyde egne grenser i villmarka og seiret ved å nå toppen av Snøhetta.

Nylig var Skarstein invitert til å holde ett av flere foredrag for et nytt felleskurs innen samhandling og kommunikasjon (HelFel) for alle nye helsefagstudentene ved Universitetet i Tromsø (UiT). Tema for dagen var alvorlig medisinsk feilbehandling. Dette er noe Birgit Røkkum Skarstein har inngående kjennskap til, fra et pasientperspektiv, siden hun ble lam fra livet og ned etter en mislykket epiduralbedøvelse.

– Jeg er like oppegående som alle andre – jeg har bare satt meg ned, er Skarsteins slagferdige åpningsreplikk. Og slik har hun et fullsatt auditorium, på rundt 500 studenter og ansatte, i sin hule hand.

Max Archibald Montgomery (18)

Psykologistudent

– Begge foredragene var veldig lærerike.
Birgit Skarsteins foredrag var veldig
spennende og nyttig. Jeg bet meg spesielt
merke i det hun fortalte om «å være

på samlebånd» i helsevesenet.

Bildepresentasjonen til Mats Gilbert synes

jeg var kraftig kost. Men begge to hadde det

til felles at de vektla tilrettelegging for

egenmestring i helsevesenet, og det er noe

jeg ønsker å ta med meg videre.

Nikolai Fadeev (18)

Farmasistudent

– Helheten i det Birgit Skarstein fortalte var

veldig spennende, nyttig og rørende. I tillegg

var det lærerikt å få et annet og sjeldnere

perspektiv på saken; det at pasienten ikke

skal sees på som en arbeidsplass men som

et menneske. Dette er helt klart noe alle

helsefagstudenter vil dra nytte av

– både i studiet og yrkeslivet.

Lotte Nystad Liljebakk (19)

Sykepleierstudent

– Dette var veldig givende, spennende og

interessant. Dessuten var foredragene svært

illustrerende med tanke på ansvaret til

helsepersonell og hvilken stor betydning disse

ulike yrkesgruppene har. Jeg ble både rørt og

inspirert. Dessuten var dette en påminnelse

om hvor utrolig viktig det er å se alle

mennesker som en helhet og som likeverdige –

vi er ikke bare våre diagnoser. Pasienter skal

behandles med respekt og vi må alle vektlegge

hjelp til selvhjelp ved sykdom eller skader.

Ingvild Skålnes Elverud (21)

Legestudent

Dette var to veldig flotte foredrag. Jeg satte

stor pris på å få to ulike perspektiv; hvordan

det er å være pasient og det å jobbe i

helsevesenet. Begge var nære beretninger

som inspirerte meg. Jeg ble også rørt, stolt

og ydmyk over viktigheten av de yrkene vi er

på vei mot. Vi i helsevesenet er privilegerte

som får ha mennesker som arbeidsplass.

Jeg vil huske disse foredragene lenge.

Professor i akuttmedisin ved Helsefak, Mads Gilbert, holdt også foredrag på det nye felleskurset HelFel.– Det er ikke bare profesjonalitet, men du må også vise menneskesyn, sa han til studentene.

Feil under rutineoperasjon

– Jeg er svært takknemlig over denne unike muligheten til å få snakke med så mange forskjellige studentgrupper innenfor helse, som blant annet medisin, anatomi, fysioterapi, ergoterapi, psykologi, farmasi, radiografi, bioingeniører, sykepleiere og tannleger. Og jeg kan love dere at jeg har vært innom dere alle sammen på min vei gjennom systemet. Derfor vil jeg nå fortelle om mitt møte med helsevesenet som ung jente – ikke som handikappet pasient eller bruker – men som et medmenneske på vei gjennom systemet, understreker Skarstein.

Hun forteller om en individualist og fysisk aktiv person, som hadde studert i utlandet og reist verden rundt før ulykken som gjorde at den fatale operasjonen ble påkrevd.

– Som 19-åring dro jeg til Thailand for å jobbe som hjelpearbeider ved et barnehjem. Mens jeg var der gjorde jeg noe dumt. Jeg hoppet fra en mur, ned i et vann og rev av meg venstre bein. Det røk rett av, og alt under ankelen hang og slang i «no’n skinnlørve» på fremsiden av leggen, forteller hun på sin karakteristiske Trønderdialekt.

Dette var starten på en lang vei tilbake, som ble komplisert av en svært sjelden tropisk bakterie i beinmargen på den skadde foten. I tillegg til dette fikk hun svineinfluensa.

– Det var bare én annen mann i verden som hadde hatt den samme tropiske bakterien før meg, og han gikk det dessverre ikke så bra med. Jeg fikk intravenøs antibiotika opp til fire ganger om dagen i ett år, følte meg som en nålepute på grunn av alle stikkene, men til slutt fikk de bakterien under kontroll. Neste post på programmet var en rutineoperasjon for å flytte ben fra høyre hoftekam og ned i leggbeinet. Under denne operasjonen ble det gjort en alvorlig feil. Epiduralbedøvelsen i ryggen gjorde meg lam fra livet og ned, og på toppen av alt dette fikk jeg svineinfluensa, utdyper Skarstein.

Les også: Pasienter forteller om egen sykdomshistorie

– Helt alene

Hun forteller, åpenhjertig, om å havne i en svært sårbar situasjon hvor makt og avmakt sto sentralt. Avmakt var en følelse hun fikk lære å kjenne som hjelpetrengende, mens makt ble representativt for helsepersonell og deres virke.

– Den første tiden etter lammelsen, som følge av smittefaren ved svineinfluensa, måtte jeg ligge på isolat. Der lå jeg med store nervesmerter etter lammelsen, høy feber og pusteproblemer som følge av astma. Jeg lå der helt alene. Ingen våget å komme inn på rommet mitt og jeg hadde ingen å snakke med om min vanskelige situasjon. Sykepleiere, i fullt «kostyme», åpnet døren på gløtt og skjøv inn brett med mat. Det var all kontakt jeg hadde med omverden. Det var en vanvittig tøff periode, men heldigvis kom mamma og var sammen med meg, sier den tidligere «Ingen grenser» deltageren.

Hun forteller videre om mange og motsetningsfylte følelser i en situasjon som utvilsomt må ha vært svært vanskelig for henne.

– I begynnelsen sa alle at lammelsen ville gå over. Alt jeg trengte var tid, og så ville jeg kunne flytte tilbake til leiligheten min og leve som før. Nevrologen, som til slutt fortalte meg at lammelsen var permanent, gråt under samtalen. Det gjorde også sykepleierstudenten som fortalte at jeg måtte gjøre samme operasjonen på nytt fordi den ikke var blitt vellykket. Jeg måtte trøste. Slikt gjør bare at man føler seg enda mer avkledd, alene og utrygg i en allerede vanskelig prosess, slår Birgit Røkkum Skarstein fast.

Gi hjelp til selvhjelp

Hennes fortelling er nå, som da, en historie om en viljesterk og selvstendig person som er så mye mer enn en skade eller sykdom.

– Jeg er noe langt mer enn bare noe som skal «fikses på», men av og til fikk jeg følelsen av å være på et upersonlig samleband innad i helsevesenet. Dette ble ikke bedre av at det fra et pasientperspektiv virket som om en del helsepersonell ikke visste hvordan de skulle møte mennesker i sårbare situasjoner som min, utdyper Skarstein.

Hun vektlegger at hun selvfølgelig forstår at dette er kjempevanskelig, men forsøker samtidig å gi en fasit til de oppmøtte. Hun fremhever det å tørre å snakke til pasienten, om også å snakke om de vanskelige emnene, om hele tiden å holde pasienten informert om selve prosessen han eller hun er i, om å være ærlig og å gi tydelig informasjon og å la pasienten føle at de får delta i egen situasjon. Skarstein vektlegger spesielt dette med hjelp til selvhjelp.

– For det første, snakk til meg. Og snakk til meg slik at jeg forstår deg – ikke bare for at jeg skal høre hva du sier. For det andre, ikke fortap deg i min situasjon slik at du gråter når du gir meg tøffe beskjeder. Og vis meg respekt. Ditt bidrag i dette, som helsepersonell, er å støtte meg slik at jeg kan få til det jeg vil. For jeg ser deg, jeg er mye mer enn den skaden du ser, jeg har verdighet, vil vite hva som skjer med meg og få lov til å være delaktig i dette. Tenk på meg som et medmenneske og ikke en arbeidsplass, avslutter Birgit Røkkum Skarstein.

Les også: Leger ser pasienter som medisinske objekt

Hva er en helsearbeider?

Mot slutten av dette «kick-off» arrangementet for de helsevitenskapelige studentene ved UiT, holdt professor i akuttmedisin ved Helsefak, Mads Gilbert, også et foredrag. Fokus var det samme, men perspektivet var nå fra et medisinsk ståsted, men både han og Birgit Røkkum Skarstein vektla viktigheten av å gi pasienten mulighet til å klare seg selv i eget liv.

– Å dele kompetanse med befolkningen er en forutsetning for et godt helsevesen. Som helsearbeidere er dere privilegerte, fordi dere får møte mennesker som i utgangspunktet har stor tillit til dere, som er glad for at dere kommer, som ser fram til å bli behandlet og undersøkt og som gir dere muligheten til mange dype menneskelige relasjoner, sier Gilbert.

Han svarer også på hva det vil si å være en helsearbeider.

– Helsearbeid generelt, og akuttmedisin spesielt, er et barmhjertighetsprosjekt som bygger på solidaritet, respekt og dyp humanisme. Å være helsearbeider handler ikke bare om fag. Det er en holdning. Det er ikke bare profesjonalitet, men du må også vise menneskesyn. Vi skal ha respekt for den enkelte, den enkeltes ressurser, ønsker og mestringsmuligheter og handle ut fra dette. Vi skal fasilitere mestring, ikke behandle pasientene og deres familier med nedlatende medlidenhet og arroganse. Vi arbeider med mennesker, ikke med kroppsdeler og diagnoser, slår professoren i akuttmedisin fast.

Gilbert mener også at det er viktig å være i kontakt med egen sårbarhet for å kunne bli en god helbreder, og han deler sterke og gripende beretninger fra sitt eget virke som akuttmedisiner med de nye studentene.

– Men vi må ikke leve oss så sterkt inn i jobben vår at vi blir syke. Vi må huske å ta vare på hverandre og ha målet i fokus. Og hva er målet? Jo, målet må selvfølgelig være å gi befolkningen, familiene og det enkelte individet et best mulig helsetilbud med god behandling i hvert enkelt ledd. Samtidig må vi leve gode liv sjøl – også i en smertefull verden, understreker en alltid like engasjert Mads Gilbert.