Ubudne gjester
En forkommen og utsultet liten fyr ble funnet i båthavna i Tromsdalen en tidlig høstdag. Dyrlegen fastslo at det var snakk om en bortkommen ildervalp og Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø ble kontaktet med håp om at man kunne finne eieren.
Etter kort tid i fosterhjem ble det derimot klart at det slett ikke var snakk om en ilder, men faktisk en liten mink. Valpen fikk navnet Liam Mink Jagger og storkoste seg i sine nye omgivelser, lykkelig uvitende om at den nye artsbetegnelsen umiddelbart betydde problemer. Minken hører ikke hjemme i norsk fauna og har stor negativ innvirkning på lokale arter. Dermed er det strengt forbudt å slippe en fanget mink løs igjen, og det er heller ikke lov å holde et vilt dyr som kjæledyr. Det så svart ut for den lille minken, mens lokale fuglearter hadde én fiende mindre.
– Minken er ansvarlig for å minske det naturlige mangfoldet i Norge, spesielt når det gjelder bakkehekkende fugl. Minken dreper ikke kun det den ønsker å spise, men kan begi seg ut på massedrapstokt av egg og fugleunger. På den måten kan den utrydde hele fuglekolonier, forteller biolog Jenny Stien ved UiT.
Som en del av hennes doktorgrad har hun forsket på metoder for å overvåke minkbestanden, samt effektiviteten av å rydde områder for mink.
Stor naturtrussel
Minken ble introdusert til Norge fra Nord-Amerika i 1927, da man begynte med pelsoppdrett i Vestfold. Noen individer rømte, andre ble sluppet ut da økonomien ble dårligere, og det viste seg at dyret klarte seg utmerket i den norske naturen.
Den har en utrolig kapasitet til å forflytte seg, både til lands og til vanns. Den spiser stort sett alt den kommer over og har ingen naturlige fiender. I løpet av de siste knapt 100 år har minken gjort betydelig skade på mange av våre egne arter, blant annet rødlista arter som makrellterner og fiskemåker.
Minkens evne til å spre seg samtidig med at den er en suksessfull jeger har gjort at den er blitt klassifisert som en "svært høy risiko” for norsk natur og den har dermed havnet på Svartelista.
I Norge er det Artsdatabanken som er ansvarlig for å vurdere hvilke arter som ikke hører hjemme i Norge, og hvor skadelige de er for våre hjemlige økosystemer. I 2012 kom Artsdatabankens nyeste rapport, der de har påvist 2320 fremmede arter i Norge. Dette er altså arter som opprinnelig hører hjemme i et annet biogeografisk område, men som har forflyttet seg hit ved hjelp av mennesker, enten det har vært utilsiktet eller med viten og vilje. 217 av disse fremmede artene er vurdert til å utgjøre en såpass stor økologisk risiko for våre hjemlige arter og økosystemer at de har havnet på Svartelista.
Spredningen av fremmede arter regnes som en av de største truslene mot naturmangfoldet. Kun tap av leveområder fører til flere utryddede arter på verdensbasis.
 |
| Spredningen av fremmede arter, som mink, regnes som en av de største truslene mot naturmangfoldet. Foto: Wikimedia Commons |
Få nasjonale handlingsplaner
Norge har gjennom FN-konvensjonen om biologisk mangfold forpliktet seg så langt det er mulig til å bekjempe fremmede arter. Dette gjennom blant annet å hindre innførsel, kontrollere eller utrydde arter som truer økosystemet. Dette gjenspeiles også i vårt eget lovverk, blant annet i naturmangfoldsloven. Allikevel er det altså bare fem arter – mårhund, mink, rynkerose, brunskogsnegl og lakseparasitten Gyrodactylus salaris – som i skrivende stund har fått utarbeidet nasjonale handlingsplaner.
– Det tar tid å få utviklet slike handlingsplaner. Først og fremst trenger man et godt beslutningsgrunnlag. Man må ha mye kunnskap om artens levemåte og utbredelse i Norge, samt finne ut hvilke bekjempingsmetoder som faktisk er effektive, påpeker Esten Ødegaard i Miljødirektoratet. Det er Miljødirektoratet som har ansvaret for naturforvaltningen her i landet, og dermed også et hovedansvar for å utarbeide handlingsplaner mot problemarter på Svartelista.
Han forteller at i tillegg til de fem handlingsplanene som allerede er på plass, jobbes det for øyeblikket med fire nye.
– Samtidig gjøres det jo tiltak mot mange arter selv om det ikke foreligger en nasjonal handlingsplan, spesielt på regionalt plan og i verneområder.
Ødegaard mener at Norges innsats på området er relativt god sammenlignet med andre land.
– I et europeisk perspektiv er vi langt fremme på en del områder, spesielt når det gjelder risikovurderingene som foretas av Artsdatabanken. Et slikt grundig arbeid på dette området er ikke gjennomført i andre europeiske land. Selvsagt finnes det stater som gjør enda mer, sier han og trekker fram New Zealand og Australia som har svært strenge regler for hva som kan tas med inn i landet.
Ikke alle på Svartelista er uvelkommen
Som med så mange andre ting er det ofte mer kostnadseffektivt å forhindre nye arter i å etablere seg, enn å prøve å utrydde i ettertid. Det er heller ingen automatikk i at det blir utarbeidet en handlingsplan bare fordi en art havner på Svartelista.
– Selv om en art utgjør en betydelig økologisk risiko, er det ikke dermed sagt at Norge er tjent med å gjøre noe med det, påpeker Lisbeth Gederaas i Artsdatabanken.
Flere av artene på Svartelista har nemlig andre positive konsekvenser, som for eksempel at man kan tjene penger på dem. Kongekrabba er en slik art. Den er et aktivt rovdyr vurdert til å utgjøre en svært høy økologisk risiko i norske farvann, men det er allikevel bestemt at en bestand skal opprettholdes utenfor Øst-Finnmark da kongekrabbefiske er lukrativt.
– Dette er et typisk eksempel på en kost-nytteeffekt som ofte vurderes i disse sammenhengene. Det faller derimot utenfor vårt mandat, som kun er å vurdere den økologiske risikoen, sier Gederaas.
Artsdatabanken utfører i utgangspunktet heller ikke egen forskning, den er en nøytral aktør som tilrettelegger den infoen som er tilgjengelig.
– Vi ønsker mer fokus på og kunnskap om fremmedartsproblematikken, og det vi kan gjøre er å synliggjøre og løfte fram de kunnskapshullene vi finner. Vi trenger langt mer info for å få kartlagt problemene, konsekvensene og hvilke metoder man bør benytte seg av i kampen mot invaderende arter.
Trenger mer kunnskap
Dermed er arbeidet til biologer som Stien helt essensielt i kampen mot fremmede arter. Sammen med UiT-kollegaene Rolf Anker Ims og Nigel G. Yoccoz har hun forsket fram kunnskapsgrunnlaget og anbefalingene som er det faglige grunnlaget for den nasjonale handlingsplanen mot mink, en av de mest kjente artene på Svartelista.
– Det vil være nærmest umulig å utrydde minken helt i Norge. Dermed fokuseres det mest på å rydde utvalgte spesielt utsatte områder, der det vil være vanskelig for minken og komme tilbake. Det kan for eksempel være holmer der truede fuglearter hekker, forklarer Stien.
Men selv med iherdig innsats fra henne og kollegaene forteller hun at man fortsatt har alt for lite kunnskap om mink i Norge.
– Det har vært få systematiske studier på mink i Norge tidligere. Vi vet ingenting om tetthet eller hva konsekvensen blir dersom man fjerner minkbestanden fra et område. Vil andre mink straks flytte inn? Vil det å ta ut minken ha noe å si for reproduseringsraten hos bakkehekkende fugl, eller vil andre rovdyr komme inn å gjøre samme skade? Det prøver vi å finne ut, forklarer hun.
Stien forteller at det særlig er kunnskap om bestandstettheten og spredningspotensiale i de utvalgte områdene som mangler.
– Dette er helt essensielt dersom man skal rydde mink fra et område. Man trenger å vite om fangsten faktisk har en effekt. Har man lykkes om man tar ut 100 mink? Dersom man påstår at minken har en negativ effekt på andre arter, så må man måle om det faktisk stemmer etter at minken er fjernet.
Stien som selv er fra Storbritannia skulle ønske kampen mot fremmede arter ble trappet opp her i landet.
– I Storbritannia har vi en tett befolkning og nesten ingen natur igjen. Dermed er man nå veldig bevisst på å bevare det som er igjen. I Norge føler jeg at mange tenker at vi har så mye natur rundt oss, at forvaltning er overflødig. Men man skal huske at det er enklere og forebygge enn å fikse i ettertid, sier hun.
Happy ending
Den lille fugledreperen Liam Mink Jagger kunne dermed ikke slippes ut i naturen igjen, men å avlive sjarmøren var heller ikke fristende.
Hoder ble kollektivt lagt i bløt og løsningen ble Polar Zoo. De sa seg villig til å huse minken, dersom Miljødirektoratet godkjente søknaden. Stemningen var derfor dyster da avslaget kom.
Men minken hadde allerede vært flere ganger i avisen og blitt litt av en medieyndling. En underskriftskampanje fikk over 7000 underskrifter i løpet av få dager, og Miljødirektoratet var ikke sene med å ombestemme seg etter at de mottok en skriftlig klage på beslutningen. Betingelsen var at problematikken omkring arten skulle presenteres i dyreparken og at minken måtte kastreres. Det var først da dette ble gjort at man oppdaget at minken faktisk var ei jente, og hun ble raskt omdøpt til Lina Mink Jagger.
– Dyrebeskyttelsen er utrolig glade for at den tamme og sosiale minken Lina får leve videre på Polar Zoo. For å få dette til er vi imidlertid totalt avhengig av at vi får inn de resterende 50-65.000 kr for å bygge en stor, naturskjønn innhegning med svømmemuligheter til våren, sier leder i Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø, Cecilie Johansen, som har satt i gang en kronerulling.
