Mohn vokste opp i Bergen, og begynte å studere teologi ved Universitetet i Oslo. Han fulgte også forelesningene i fysikk og gjorde et bytte til naturvitenskap. Mens han fortsatt var student, bygde han sitt eget teleskop for å studere solflekker og månene rundt Jupiter. Senere var han med å forfatte Norges første lærebok i generell astronomi.

I 1860 ble Henrik Mohn tildelt kronprinsens gullmedalje for sin avhandling «Om kometbanenes innbyrdes beliggenhet». Året etter ble han ansatt som observatør ved det astronomiske observatoriet i Oslo. Han fikk til oppgave å fortsette de meteorologiske observasjonene. Dette var Mohns inngang i meteorologien – en interesse han fulgte opp resten av livet.

De kommende år holdt han en rekke foredrag om «Den moderne meteorologi og værspådommer». Foredragene ble trykt i Morgenbladet, noe som bidro til at det Det norske meteorologiske institutt ble opprettet i 1866. Henrik Mohn ble da utnevnt til universitetsprofessor i meteorologi og instituttets bestyrer. Dette var et dristig skritt for et fag som bare delvis var anerkjent som vitenskap. Han startet en meteorologisk og klimatisk kartlegging av landet og la grunnlaget for den første værvarslingstjenesten, med særlig fokus på stormvarsling.

I 1868 kom de første værvarslene som ble trykket i Morgenbladet. Samme år ble de første stormvarslene sendt ut under lofotfisket og vintersildfisket. Det hindret imidlertid ikke at mange fiskebåter forliste. Bare under én storm i mars samme år druknet bortimot 100 fiskere utenfor Lofoten, så behovet var skrikende. Fem år senere var over 50 telegrafstasjoner i drift med telelinjer, men disse var både tungvinte og kostbare. Trådløs telegrafi kom først rundt århundreskiftet. Dette var blant sin tids store teknologiske revolusjoner, der værmeldinger var viktige.

I 1872 publiserte Mohn «Om vær og vind – meteorologiens hovedresultater». Denne boken ga den første framstilling basert på værkart med sammenstilte observasjoner, og ble oversatt til hele sju språk. Mohns viktigste faglige bidrag var at han, sammen med matematiker Cato Guldberg, forsøkte å forklare meteorologiske fenomener ved hjelp av fysikkens lover. Meteorologi skulle baseres på fysikkens likninger og det nye fagområdet termodynamikk, der også jordrotasjonen og atmosfærens friksjon mot jordoverflaten ble trukket inn. De utarbeidet en matematisk modell for lavtrykk og stormsentra.

Mohn arbeidet også internasjonalt, og i 1873 deltok han på stiftelseskongressen for Verdens meteorologiorganisasjon, der han spilte en viktig rolle gjennom mange år.

Han var gift med Julie Birgitte Dyblie fra Alta, og hadde stor interesse for Arktis. Basert på observasjoner fra ishavsskippere og en rekke arktiske ekspedisjoner, publiserte Mohn i 1887 verket «Nordhavets dybder, temperatur og strømninger». Mohn ga råd og sørget for meteorologisk utstyr til flere polarekspedisjoner. Han redigerte og bearbeidet materiale fra både Nansens og Amundsens ekspedisjoner, og ga derved et viktig bidrag til beskrivelsen av den polare meteorologi.

Mohns maleri av Jan Mayen ble utgitt på frimerke i 1957.

I en artikkel i Morgenbladet i 1884 hadde Mohn skrevet om en transpolar strøm over det arktiske hav, og dette ble en inspirasjonskilde for Fridtjof Nansen til å realisere ferden med Fram ti år senere. Under Fram-ekspedisjonen fikk Mohn Monaøyene i Karahavet oppkalt etter seg. Disse inngår nå i Russlands største naturreservat. Mohnbukta på Spitsbergen og Mohnberget på Jan Mayen er også oppkallinger etter ham.

Henrik Mohn støttet også Kristian Birkeland da denne startet sin banebrytende nordlysforskning. Mohn var gjennom hele sitt virke en svært vidsynt og allsidig person. Han deltok ved flere teateroppsetninger og var maler. Hans maleri av Jan Mayen ble utgitt på frimerke i 1957 for å markere det internasjonale geofysiske år.

Henrik Mohn drev altså med både teoretisk forskning, forskningsledelse og innsamling av datamateriale, en kombinasjon som gjerne verdsettes høyt innen vitenskapen. Han ble selv tildelt flere priser, blant dem St. Olavs orden og Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning. Det er derfor naturlig å sette Mohn-navnet på den nasjonale og internasjonale dagsorden for å anerkjenne og skape interessen for arktisk forskning. 

Henrik Mohn på kontoret. Foto: ukjent