Research interests:
Link til abstrakt på Folkehelsekonferansen.no
Innledning
Det er et gap mellom den kunnskapen vi har om god folkehelse og hva som gjøres i praksis av helsearbeidere og den generelle befolkning. Dette kan til dels skyldes feilslått forskningskommunikasjon (Brownson et al., 2018; Cunningham-Erves et al., 2021). Også norsk forskningskommunikasjon har denne utfordringen. Dårlig kvalitet på forskningskommunikasjon skaper ikke bare det tidligere nevnte gapet, men resulterer også i lave innvirkningskarakterer i norske EU-søknader om tilskudd. Problemet er at de fleste norske helseforskere ikke oppfyller de kommunikasjonskravene som er obligatoriske innen helsekommunikasjon, som kunnskapsmobilitet og utadrettede mål til et ikke-akademisk publikum (NFR, 2022). Det svenske forskningsrådet gjennomførte en undersøkelse i 2019 som tydelig viste at det ikke mangler motivasjon blant forskere for å gjøre mer forskningskommunikasjon. Det er heller mangel på ressurser blant dem for å gjøre det.
Denne studien ønsker å se på lignende faktorer som det svenske forskningsrådet har gjort i sin undersøkelse. Forskere har tradisjonelt inkludert en kommunikasjonsplan i sine tilskuddssøknader, men har hatt bare beskjedne insitamenter eller motivasjon til å gjennomføre planen etter tildeling. Følgelig har EU og Norges forskningsråd i økende grad krevd mer grundige og oppnåelige kommunikasjonsplaner i sine kunngjøringer om fordeling av forskningsmidler. Likevel bruker en forskningstung, tilskuddssøkende universitet som UiT Norges arktiske universitet mesteparten av kommunikasjonsressursene for ledelsesstøtte, intern kommunikasjon, administrasjon og strategisk politisk kommunikasjon (uit.no, 2023). Og det er fremdeles lite evidensbasert opplæring i forskningskommunikasjon av forskere ved universitetet.
Mål
I dette prosjektet vil jeg utforske den norske helseforskerens muligheter, motivasjon og kompetanse i helsekommunikasjon. I analysen vil jeg identifisere og analysere eksisterende og etablerte forskningskommunikasjonsprosesser brukt av norske helseforskere.
I tråd med dette vil vi betrakte forskningskommunikasjonsprosesser som en forhandling mellom forskeren og publikum. Jeg skaper en samtale med helseforskeren om kommunikasjonsstrategier, ved hjelp av
- Model of deficit/kunnskapsmangel-modellen og dialog i forskningskommunikasjon (Van der Sanden & Meijman, 2008)
- COM-B-rammeverket for å forstå forskerens atferd og hvordan den kan oppnå effekt av forskningskommunikasjon (Michie et al., 2011)
- «Mediatisation» begrepet om hvilke retninger forskning og forskningskommunikasjon beveger seg (Trench & Bucchi, 2021)
En slik analyse vil gjøre det mulig for oss å identifisere potensielle kunnskapshull blant forskerne, som igjen vil gjøre det mulig å fokusere på og dermed styrke helseforskernes kompetanse til å produsere ulike produkter av forskningsresultater. Dette vil igjen kunne styrke treffsikkerheten til den enkelte forskeren for å ønskede målgruppa (O’Sullivan & Carr, 2018; Straus et al., 2009).
Metode
Semi-strukturete enkeltintervju
Dette vil bli gjort gjennom semistrukturerte forskningsintervjuer med helseforskeren om kommunikasjonsstrategier (Simis et al., 2016; Trench & Bucchi, 2021; Van der Sanden & Meijman, 2008). Målet er å fange opp helseforskernes opplevde evner, motivasjon og mulighet for produksjon av kommunikasjonsprodukter basert på sine egne forskningsresultater. Det er kun forskningskommunikasjon som er rettet mot ikke-akademiske målgrupper som er med i denne studien (Hicks et al., 2018; Michie et al., 2011).
Utvalget som intervjues er helseforskere som er aktive formidlere, fra alle institutter på Helsefak ved UiT Norges arktiske universitet. Bakgrunnen for dette utvalget er et ønske å fange opp forskere som er bevisste på sine formidlingsaktiviteter og som representerer hele Helsefak.
Rådataen blir transkribert ved hjelp av AI og data programmer som er trent på å forstå norske dialekter samt å gjøre lyd til tekst. Jeg går deretter gjennom transkriberingene for kvalitetssjekk.
Transkripsjoner av intervjuene vil bli kodet og analysert for å identifisere temaer knyttet til forskernes opplevde evner, motivasjon og muligheter for forskningsproduksjon som går utover det akademiske publikumet. I intervjuene vil jeg også diskutere hva forskningsformidling er for den enkelte, samt begreper som er knyttet til "kunnskapsoverføring" generelt.
Foreløpige resultater
Jeg har kommet litt over halvveis i intervjuene mine og ser foreløpig noen trender i datainnsamlingen:
Formidling eller kommunikasjon
I tråd med Bucchi et.al.s samt Rödder and Schäfer, 2010, diskusjon rundt begrepet «mediatisation» så vender helseforskeren seg raskt til media som hoved-mellommannen/stakeholder/gatekeeper/target audience (Trench & Bucchi, 2021)
Forskerne har alle både bra og dårlige erfaringer med å bruke media i deres forskningsformidling. Det spesielt de eldste forskerne som har gode erfaringer ved bruk av media. Disse resultatene leder videre til at det er nettopp forskningsformidling, og ikke forskningskommunikasjon, som settes søkelys på i sammenheng med media. Her menes forskningsformidling med en enveis-rettet kommunikasjonsprosess fra avsender til mottaker(Van der Sanden & Meijman, 2008).
Forskningskommunikasjon derimot, åpner for en toveis dialog mellom avsender og mottaker. De forskerne som nevner at de er i dialog med målgruppen har også forskningskommunikasjon med i fra starten av et forskningsprosjekt. Begrepene brukermedvirkning, patient and public involvement (PPI) og stakeholder involvement dekker noe av det som mine intervjuer avdekker hos de som tenker utover media i sin forskningskommunikasjon(Koskinas et al., 2022; Van der Sanden & Meijman, 2008).
Kompetanse, motivasjon og ytre mulighet
Helseforskeren er motivert for å kommunisere sin forskning. Flere understreker også at forskningskommunikasjon/formidling som er deres motivasjon for å drive med forskning.
De som er aktive kommunikatører sier at de ikke nødvendigvis har tid til det, men at de tar seg tid til det. De uttrykker også misnøye med manglende insentiver og ressurser for forskningskommunikasjon fra universitetet.
Forskerne mener selv at de har tilstrekkelig kompetanse til å produsere mediasaker enten ved hjelp av journalister eller ved å skrive selv.
De av forskerne som jobber med forskningskommunikasjon (til forskjell for forskningsformidling) i deler eller hele forskningsprosessen mener at de i utgangspunktet ikke hadde kompetanse til å planlegge strategisk kommunikasjon, men at det har måtte lære seg dette gjennom pedagogisk teori og kommunikasjonsteori.
Dette er kun deler av min studies resultater – studien er enda ikke blitt publisert. Ta kontakt hvis du vil vite mer om min studie!
Referanser:
Hicks, D. J., Stahmer, C., & Smith, M. (2018). Impacting capabilities: A conceptual framework for the social value of research. Frontiers in research metrics and analytics, 3, 24.
Koskinas, E., Gilfoyle, M., & Salsberg, J. (2022). Exploring how patients, carers and members of the public are recruited to advisory boards, groups and panels as partners in public and patient involved health research: A scoping review protocol. https://doi.org/10.1136/bmjopen-2021-059048
Michie, S., Van Stralen, M. M., & West, R. (2011). The behaviour change wheel: a new method for characterising and designing behaviour change interventions. IMPLEMENTATION SCIENCE, 6(1), 1-12.
O’Sullivan, P. B., & Carr, C. T. (2018). Masspersonal communication: A model bridging the mass-interpersonal divide. New Media & Society, 20(3), 1161-1180.
Straus, S. E., Tetroe, J., & Graham, I. (2009). Defining knowledge translation. Cmaj, 181(3-4), 165-168.
Trench, B., & Bucchi, M. (2021). Routledge handbook of public communication of science and technology. Routledge.
Van der Sanden, M. C., & Meijman, F. J. (2008). Dialogue guides awareness and understanding of science: an essay on different goals of dialogue leading to different science communication approaches. Public understanding of science, 17(1), 89-103.