«Barnevernet tar barna»: Fortellinger som hindrer integrering

Det sier professor Rita Sørly når hun forteller om den nye boka «Narrativ metode» som hun nylig ga ut. Der bruker hun eksempler fra en rekke forskningsprosjekter hun har vært involvert i de siste årene, blant annet i HelseIntro. 

«Narrativ metode» er en innføring i hvordan vi kan analysere både enkelthistorier og kollektive historiefortellinger for å finne ut hva som ligger bak disse fortellingene, og en av de fortellingene hun beskriver i boka er historien blant nyankomne flyktninger om at det norske barnevernet er ute etter å ta barna fra dem.

Dette har vist seg å være ei kollektiv fortelling som spres blant flyktningene allerede før de kommer til Norge, og som Sørly og de andre forskerne kom over da de intervjuet flyktningekvinner om deres opplevelser av introduksjonsprogrammet for flyktninger. 

- Det var veldig interessant å høre denne fortellinga om barnevernet. Hvordan den lever på siden av resten av samfunnet og påvirker forholdet mellom flyktningene, barnevernet og andre nordmenn. Når vi forskere får nyss i slike fortellinger, så er det viktig å formidle det tilbake til praksisfeltet så vi kan få gjort noe med dem, sier hun.

Trenger informasjon om barnevernet

Slike historier, som barnevernshistorien som lever blant flyktningene, bærer mange ganger i seg behov for endringer i informasjonen som flyktningene får, og i tjenestene disse historiene beskriver. Dermed kan vi også sette inn tiltak for å rette opp i forestillinger som ikke stemmer når disse fortellingene fører galt av sted.

- Vi trenger nok mer formidling til flyktningene om barnevernets rolle når de kommer til Norge, og vi trenger det tidlig i introduksjonsprogrammet. Vi vet at for eksempel Senja kommune har fått dette til. Dette er en praksis vi ønsker mer av, forteller Sørly.

Hun fremhever at det kanskje ikke er så rart at denne historien får leve i flyktningemiljøene, både før de kommer til Norge og når de først har kommet hit. Mange av oss ville nok også spurt andre landsmenn i samme situasjon om råd, hvis vi hadde blitt fordrevet fra hjemlandet.

- Flyktningene kommer ofte fra land der det er liten grunn til å ha tillit til myndigheter og offentlige tjenester. Historien om hvordan barnevernet blir oppfattet gjør at vi må snakke om tryggheten og sikkerheten til barna. Hvis du hører at barna dine ikke er trygge, så fører det til enormt mye angst og uro.

Historier om forskjellsbehandling

Sørly forteller videre at det er mange fortellinger og historier om «den andre» som lever i beste velgående. Ikke bare i flyktningemiljøer, men også innenfor tjenestene som møter flyktninger.

- I andre prosjekter jeg har arbeidet med har vi funnet fortellinger fra barnevernsansatte som viser at de møter foreldre fra høyinntekstsfamilier på en annen måte enn foreldre med lav inntekt. Basert på dette og på funnene fra HelseIntro, så vil det være interessant å se på om barnevernet i Norge møter flyktningeforeldre med hjelpebehov på en annen måte enn de møter foreldre fra majoritetsbefolkningen.

Så hvordan kan vi få til bedre dialog mellom hjelpetjenestene og flyktningefamilier med behov for hjelp?

- Fjæra kan fort bli til fem høns når slike historier får leve på siden av resten av samfunnet. Vi trenger i det hele tatt mer dialog mellom flyktninger i Introduksjonsprogrammet og velferdsinstitusjoner i Norge. Det mener vi bør være en vesentlig del av timene flyktningene får i samfunnsfag i Introduksjonsprogrammet, forteller Sørly.

Velkjent problem

Tone Mortensen er leder for barnevernstjenesten i Tromsø kommune. Hvert år får de inn over 1100 bekymringsmeldinger om mulig omsorgssvikt, og det gjelder både etnisk norske familier og i flyktningefamilier. For tiden hjelper de rundt 240 barn og unge gjennom ulike tiltak. 87 av dem er plassert i fosterhjem, og tallet har gått jevnt og trutt nedover de siste årene. 

Hun forteller at de har kjent til problematikken med «barnevernshistorien» i flere år, og at de jevnlig jobber med å gi informasjon og med å bygge et tillitsforhold mellom barnevernet og familiene som kommer i kontakt med dem.

- Dette er historier som blomstrer opp jevnlig. Mange av flyktningene kommer fra land der de ikke kan stole på statlige etater på den måten de kan i Norge. Dessuten har det jo vært mye negativ omtale av det norske barnevernet i utlandet de siste årene, for eksempel i den indiske Bollywood-filmen «Mrs. Chatterjee vs. Norway» fra 2023. Men det er bare når det er fare for at barnet skal ta skade av å bo hjemme at det blir aktuelt med fosterhjem».

Tidligere barnevernsleder om Bollywood-film: Dette er ikke historien slik den skjedde

Trenger mye tid

Mortensen forklarer videre at det virker å være en streng justis i noen miljøer, og ikke bare blant flyktninger, som gjør at det kan være mye skam forbundet med å være i kontakt med barnevernet. Det gjør at mange foreldre kommer inn til dem med mye usikkerhet, og dermed blir samarbeidet mellom familiene og barnevernet ekstra tidkrevende.

- De opplever det som krevende å være kontakt med oss. Vi bruker mye tid og mange møter med familiene for å bygge tillit og skape en god relasjon med dem, spesielt i den første fasen etter at de har kommet inn i systemet vårt. Det er over tid at samarbeidet blir bedre og vi får til gode løsninger.

Lage nye historier

Mortensen forteller videre at det nok er store variasjoner nasjonalt på om barnevernet er med på Introduksjonsprogrammet. Hun forklarer at de forsøker å være med og informere om barnevernet og det oppdraget og de rammene de har så langt de klarer, men det skorter på ressurser.

- Det oppleves som veldig positivt når vi er med, og vi ønsker å være tilstede der. Vi gjør det så ofte vi klarer, men vi klarer ikke å være med på fast basis.

Så hva kan være løsningen på problemet?

Mortensen peker på kunnskapsnivået hos andre etater som en nøkkelfaktor for å bygge en ny og mer riktig «barnevernshistorie» i flyktningemiljøene. Hun mener det bør sikres at alle som kommer i kontakt med flyktninger kjenner til barneverntjenestens mandat, og at de kjenner til hvilke hjelpetiltak barnevernet kan tilby barn og familier.

- Dette kan sikres gjennom informasjon ut fra både staten og kommuner. Gjennom samarbeid med instanser som er i kontakt med familiene kan vi lage nye historier, blant annet om de sakene der vi lykkes i samarbeidet. Barneverntjenesten kan bidra til å spre kunnskapen, men det krever ressurser og det er det ikke alltid vi har, avrunder hun.

Kontaktperson ved UiT

Professor Rita Sørly
Telefon 94 78 13 98 

«Narrativ metode»

Boka «Narrativ metode» retter seg i hovedsak mot studenter og forskere innenfor samfunnsvitenskap, helse- og sosialfag og pedagogikk. 

Boka går også gjennom historier fra andre gjennomførte forskningsprosjekter som for eksempel Brukerstyrt Ettervern, Brukermedvirkning i psykisk helsevern for samiske pasienter og Sun Rise, et prosjekt som ser på hva som fremmer god psykisk helse for ungdommer både i Tromsø og på den lille øya Gozo utenfor Malta.

«Narrativ metode» ble utgitt på Cappelen Damm Akademisk forlag i april 2024.

HelseIntro – et forskningsprosjekt om Introduksjonsprogrammet for flyktninger

Helseutfordringer er en viktig årsak til at ikke alle flyktninger fullfører introduksjonsprogrammet, og heller ikke finner lønnet arbeid etter programslutt. Dette kan føre til økt ulikhet og sosialt utenforskap. Kvinner virker spesielt utsatt for dette.

Forskningsprosjektet HelseIntro skal frambringe kunnskap og kompetanse som kan brukes i utviklingsarbeid i kommunene og hos NAV. Målet er å bedre forholdene for flyktninger med helseutfordringer i introduksjonsprogrammet, og bedre deres sjanser til å lykkes i arbeidsmarkedet og i samfunnet.

Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd. Flyktningetjenesten i Harstad, Sør-Varanger og Senja kommune er med som prosjektdeltakere. Prosjektperioden er fra juli 2021 til desember 2025. Prosjektleder er Johanna Laue ved Institutt for samfunnsmedisin.

https://uit.no/project/helseintro