– Vi trenger sykepleiere som forstår oss

– Det er så mye enklere å snakke om hvordan jeg har det når jeg får bruke mitt eget språk. Det er godt det skal bli flere samiske sykepleiere.

Háliidatgo šaddat buohccidivššárin earenoamáš gelbbolašvuođain sámegielas ja sámi kultuvrras?

Hun har levd et langt liv, Oddlaug Andersen. For det meste gode år, 92 år. Sju barn ble det, sammen med ektemannen, han Magnar, han som var så fin at han kledde selv fjøsklærne, men som gikk bort så alt for tidlig, for 28 år siden. I dag har hun 6 barn, 11 barnebarn og 19 oldebarn.

Hun har opplevd mye, også krigen. Husker at hun ble fortalt hvor viktig det var at hun var norsk i møtet med tyskerne. Ellers kunne hun bli tatt og bli sendt bort. Om det var sant, vet hun ikke. Men for sikkerhets skyld var hun norsk fra 1940 til 1945. At hun måtte være norsk hadde hun dessuten hørt før. Da hun begynte på skolen kunne hun ikke snakke norsk, men fikk likevel ikke snakke samisk. Det var rasjonering på raushet, både i klasserommet og i skolegården.
– Jeg ble sendt i skammekroken for å hviske på samisk ute i skolegården. Jeg var et barn, jeg ville bare leke, minnes Oddlaug Andersen.

Det ble både gjensittinger og turer i kroken for å skjemmes.
– Jeg har aldri skjemtes over å være samisk, men det har ikke alltid vært lett. Derfor sa jeg nei til mannen min da han ville sette opp ei flaggstang på gården vår, slik at det samiske flagget skulle få vaie fritt i vinden. Jeg var så redd for hva naboene skulle si. I dag har jeg bedre vett, tenk at jeg sa nei. Jeg skulle hatt juling, sier Andersen. Smilet når helt opp til øynene når hun forteller om det som har vært.

De siste fem årene har 92-åringen bodd i en omsorgsbolig på Evenskjer i Tjeldsund kommune, ikke så langt unna den samiske hjembygda, Markebygda i Sør-Troms, på grensa til Nordland. I gammelhuset bor sønnen, men hun har sitt eget rom her som hun kan bo i om hun får hjemlengsel. På veggene i hennes nye leilighet henger det bilder av familien, bryllupsbilder, bilder med finstasen på. Kofta.

– Jeg har hatt en samisk identitet hele livet mitt. Samisk er mitt språk, det er min kultur, og jeg er glad for den utviklingen jeg ser nå, at det har blitt enklere å være samisk og at ungdommen har blitt stolt av sin samiske bakgrunn, sier Andersen. Noen hundre meter fra omsorgsboligen ligger lokalkontoret til Sametinget og Várdobáiki samisk senter. Her treffer hun kjente en gang i måneden og får høre historier fortalt på samisk. Ellers går det meste på norsk. Hverdagsspråket.

I hverdagen går det greit med norsk.
– Men når jeg skal forklare noe eller fortelle hvordan jeg har det, vil jeg snakke mitt eget språk, sier Andersen. Selv om hun er ved god helse, har hun som de fleste andre på hennes alder hatt noen turer til sykehuset i løpet av livet. Og i møtet med en hektisk sykehushverdag, har hun opplevd at hverdagsspråket svikter.
– Jeg synes det er vanskelig å svare når alt skal gå så fort. Jeg vet at jeg har sagt ja når jeg mente nei. På sykehuset er jo ikke det bra, sier 92-åringen. Måten hun blir møtt på har også mye å si.
– En gang traff jeg en lege som ikke hadde det så travelt. Vi hadde en felles bekjent, en samisk lege, Ann Ragnhild Broderstad. Hun hadde fortalt ham om det samiske, og han hadde lært seg noen ord og forstod hvordan jeg hadde det. Det ble et godt møte med den legen, slår hun fast.

Men ikke alle møter har vært like gode. Som da hun traff en overlege med dårlig tid, han som snakket tullesamisk med henne og lurte på om hun trengte tolk for å forstå.
– Jeg begynte å gråte etterpå, sier hun.

I de daglige møtene med hjemmetjenesten går det greit med norsk. Hun trenger bare litt hjelp med sukkersyken. Da hun ble akutt dårlig og måtte ha hjelp på natta for en tid siden, kom det en sykepleier fra nabobygda, en med felles bekjente og kunnskap om det samiske.
– Vi snakket i flere timer, og han fortalte om seg og sine. Vet du, smertene mine ble borte, det var et godt møte, sier Oddlaug Andersen.

Hun klarer seg for det meste på egen hånd, får mye besøk og god hjelp av familien.
– Jeg er heldig som har mange av dem rundt meg, jeg har det godt, sier hun. Skulle hun ønske seg noe, måtte det være flere i helsevesenet som forstår det samiske, som snakker samisk til henne om det som kan være vanskelig.
– Det hadde vært så mye enklere da, og jeg hadde ikke trengt å være redd for å si noe feil, sier 92-åringen. Hun har fått med seg at UiT Norges arktiske universitet skal starte med samisk sykepleierutdanning i januar 2021. Hun lener seg fram i stolen – og smiler:
– Det er jeg veldig for, vi trenger flere samiske sykepleiere. Det blir så mye enklere da!

Vil du bli sykepleier med spesialkompetanse i samisk språk og kultur? Søk her!