Utviklet unik kommunikasjon gjennom lek
 |
| De tospråklige samiske ungene befinner seg plutselig i et univers med skip og øyer, og på havet vandrer en ekte, blå robot. Språket veksler melom altadialekt, nordsamisk og "søring". Foto: Stig Brøndbo |
Mens Grusomme Gabriel klatrer opp på pulten og gjør seg klar til å rope ut sine kommandoer til de andre ungene som er med i den høyst alternative versjonen av Kaptein Sabeltann, følger språkforsker Carola Kleemann spent med. Det store rommet i den samiske barnehagen i Alta er ikke lenger et lekerom, bordene er ikke bare bord på fire bein. Ungene befinner seg i et univers med skip og øyer, og på havet vandrer en ekte, blå robot. Grusomme Gabriel retter seg opp, ser mot roboten og roper ut sine kommandoer.
Kompleks språkverden
Ungene veksler på å ta på seg robot-pappeskene, og de snakker altadialekt og nordsamisk om en annen. Nå roper Grusomme Gabriel til robotinntrengeren på østlandsdialekt, eller søring som Oslo Vest-dialekten kalles i Nord-Norge. Carola Kleeman ser bort på sjørøveren og venter på fortsettelsen.
I sin nylig avlagte doktorgradsavhandling ved UiT Norges arktiske universitet, skriver hun om en kompleks språkverden som tospråklige samiske barn forsvinner inn i når de går inn i rollelekens verden, en språkverden hvor ungene veksler mellom å snakke nordnorsk, nordsamisk og søring.
Fullstendig bom
 |
| De tospråklige samiske ungene har ikke nødvendigvis et første- og et andrespråk, de lærer seg ikke norsk eller samisk i tillegg til sitt hovedspråk. De er tospråklige, med to språk som hverdagsspråk, mener Carola Kleemann. Foto: Stig Brøndbo |
Hovedmålet med prosjektet har vært å finne ut hvordan tospråklige, samiske barn bruker språk for å organisere rolleleken.
– Men det er slett ikke sikkert vi slipper inn i deres lekeverden i dag, at de lever seg inn i rollene og blir rollefigurene. I så fall vil vi ikke se noe spesielt i måten de snakker på, sier Kleemann på vei til den samiske barnehagen Alta Siida.
Da hun gjennomførte feltarbeidet til forskningen sin i en samisk barnehage, opplevde hun at ungene spesielt i begynnelsen endret sitt språkmønster da de ble opptatt av at hun var tilstede.
– Av og til ble det fullstendig bom. Ungene var mest opptatt av meg og videokameraet mitt, men etter hvert glemte de ofte at både jeg og videokameraet var til stede, sier Carola Kleemann.
Da opptakene var ferdig satt hun igjen med nesten åtte timer opptak av rollelek.
Typisk norsk
I begynnelsen av forskningsprosjektet trodde språkforskeren at hun ville finne et lekemønster hvor de tospråklige, samiske ungene snakket samisk i rolleleker som omhandlet samiske forhold, og norsk når de holdt på med typisk norsk rollelek.
– Jeg oppdaget fort at slik var det ikke. Ut fra hva jeg observerte der og da, kunne jeg egentlig ikke se noe spesielt med måten ungene kommuniserte på. De vekslet mellom å snakke norsk og samisk, og det var det, sier Kleemann.
Men da hun begynte å analysere hvert enkelt videoopptak ned på setningsnivå, fant hun et språkmønster som forbløffet henne, og som kan vise noe nytt om tospråklig praksis.
– Det har vært vanlig å tenke at alle i utgangspunktet ønsker å uttrykke seg på ett språk, og at de så bruker et annet språk i tillegg når de mangler ord eller skal uttrykke noe helt spesielt om språk, sier Kleemann.
– Men de tospråklige samiske ungene har ikke nødvendigvis et første- og et andrespråk, de lærer seg ikke norsk eller samisk i tillegg til sitt hovedspråk. De er tospråklige, med to språk som hverdagsspråk, mener språkforskeren.
Og når de er sammen med en gruppe som har samme språkbakgrunn som dem selv, får de en egen måte å bruke språkene sine på tilpasset det formålet de velger.
Språkforvirret
Mens ungene bytter på å være papp-robot, og Grusomme Gabriel ikke lenger står på et skipsdekk – bare et bord – går praten dem imellom livlig på nordnorsk og samisk, ofte med flere språkvekslinger i en og samme setning.
– I enkelte barnehager har nok denne vekslingen mellom samisk og norsk blitt sett på som en språklig svakhet – at ungene er så språkforvirret at de må lete blant ordene i begge språkene for å kunne gjøre seg forstått. Jeg mener at ungene er så språksterke at de kan veksle mellom det vi oppfatter som to språk. For dem er det ett språkunivers, som de vet å utnytte. Ett språk med to måter å snakke det på, sier Kleemann.
Leken styrer
I rolleleken fant Kleemann at ungene endret på måten de snakket på, avhengig av hvor de var i leken.
– De veksler ikke mellom språk, men mellom lekekoder, mener Kleemann. Ungene bruker språkene sine på en måte som signaliserer til de andre at ”nå er dette på lek”. Når de planlegger leken, har de det hun kaller regiytringer.
– Da veksler de kun mellom sine to dialekter, den norske og den samiske, sier Kleemann.
Men når ungene snakker som rollefigurene, eller det Kleemann kaller rolleytringer, begynner de å snakke i nåtid – presens – og slår over til søring, slik mange andre barn utenfor Østlandet gjør når de er i rollelek.
– Ved å velge en annen dialekt enn sin egen, markerer de at de er inne i rollen, at nå er jeg ikke meg, men rollefiguren min, sier Kleemann.
Barne-TV
Byttet fra nordnorsk til søring, er ikke så uvanlig.
– Det har unger utenfor Oslo-gryta gjort i mange tiår, også før Vibeke Sæther laget Lekestue, og Rorri racerbil snakket søring i barne-tv på NRK, sier Kleemann. Det spesielle er vekslingen mellom samisk og norsk, og hvordan det er leken som ofte styrer språkbyttene – og ikke språkvekslingen som styrer leken. Tidligere har det vært vanlig å tro at ungene skifter språk for å understreke et poeng eller for å være ekstra tydelige. Men blant de tospråklige samiske ungene, stemmer ikke alltid dette.
I løpet av feltarbeidet spurte hun flere av barna hvilket språk de snakket i barnehagen. Svaret var: «I barnehagen snakker vi bare samisk» – selv om de også snakket norsk.
– De ser kanskje på nordsamisk og norsk som ett språk i enkelte situasjoner, som i rolleleken, sier Kleemann.
Teit med norsk
 |
| Når de forhistoriske dyrene begynner å trampe rundt på taket og inne i andreetasjen på den rosa bygningen begynner plastfigurene å snakke til hverandre. Foto: Stig Brøndbo |
– Ungene sier at det er så teit når jeg snakker norsk, sier barnehagepedagog Berit-Inger Hætta i den samiske barnehagen i Alta, Alta Siida.
Grusomme Gabriel og de andre ungene på avdelingen for de eldste bruker hennes samiske navn, Biret-Inga, og de forventer at hun skal snakke samisk hele tiden, selv om de selv av og til snakker norsk til henne. Hætta nikker anerkjennende til Kleemann når hun forteller om språkfunnene i sin forskning.
– Hos oss bytter ungene mellom norsk og samisk i lek hele tiden. De kan planlegge på samisk, for så å leke på norsk. De leker på samisk og snakker norsk – også når de ikke er i rollelek. Eller de blander. Men er det i rollelek, så snakker de søring, sier Hætta.
Forundrer
–Rollelek er språkutviklende, og det er ofte de barna som har godt språk som leker rollelek i størst grad, sier Carola Kleemann.
Men at den tospråklige rolleleken i det hele tatt har fått utvikle seg, forundrer henne. Da hun for fire år siden holdt et foredrag om de tidligste funnene i forskningen, fortalte en av tilhørerne at de lekte akkurat på samme måte for 70 år siden.
– Det er bare ett sted barn kan lære den tospråklige rolleleken, og det er i tospråklige sammenhenger med andre tospråklige barn, sier Kleemann.
Med en nær historie preget av knallhard fornorskingspolitikk, har ikke det norske storsamfunnet lagt til rette for utviklingen av denne typen språk- og rollelek. Ei heller de samiske språkforkjemperne.
– Og da er det bare en mulig forklaring igjen, sier Kleemann. Ungene har selv ivaretatt denne språkkulturen gjennom flere generasjoner, uten at språkforkjemperne på begge sidene har oppdaget det.
Dinosaur-språk
Mens Hætta og Kleemann diskuterer språk, flytter to dinosaurer inn i et dukkehus noen meter unna. Ungene styrer plastlekene, og praten går fort på samisk. Helt til de forhistoriske dyrene begynner å trampe rundt på taket og inne i andreetasjen på den rosa bygningen. Da begynner plastfigurene å snakke til hverandre. På Oslo Vest-dialekt. Søring.
– Flytt dei, her bor jei.
Reportasjen er hentet fra UiT Norges arktiske universitet sitt kunnskapsmagasin Labyrint.
