Utstilling: 100 år med skoleinternat i Nord-Norge
Søndag 11. juni åpner Norges arktiske universitetsmuseum utstillinga «Alltid en fremmed». Utstillinga handler om de mange barna i nord som måtte flytte hjemmefra for å gå på skole.
I nesten hundre år var skoleinternatene ei løsning for å gi skolegang til alle. Internatskolene var også det sterkeste verktøyet for en politikk som skulle gjøre samiske og kvenske barn norske. Barna flyttet ikke bare fra mor og far, men også fra språk, kultur og tradisjoner.
– Vi har valgt å kalle utstillinga «Alltid en fremmed». Det er vanskelig å oppsummere en praksis som strakk seg over hundre år. Likevel ser vi at dette går igjen; beskrivelsen av at barna flyttet inn på en skole som hadde lite til felles med livet hjemme, og at internatskolen aldri ble et hjem. Samtidig formet hverdagen og rutinene på skolen dem, og når de kom tilbake til familien følte de seg fremmed også der, sier Ketil Zachariassen, faglig ansvarlig for utstillingen og førsteamanuensis i historie.
Preger samfunnet vårt
Utstillinga reiser spørsmål rundt hvordan det påvirket barna å vokse opp på institusjon, og hvordan praksisen har preget – og fortsetter å prege – samfunnet vårt. Museet løfter fram internatbarnas egne stemmer, og lar dem bli et anslag for disse spørsmålene som fortsatt gjenstår å bli besvart.
– Internathistorien har vært en blindsone i fortellinga om Nord-Norge. Det finnes ikke et samlet svar på hvordan det var å bo på internat som barn. Samtidig er det et betydelig flertall som forteller at det å bo på internatskolen var vanskelig å håndtere, og at det har preget dem også i voksenlivet. Skoleinternatene er også sentrale for å forstå hvordan fornorskningspolitikken kunne bli så dyptgripende og få så store konsekvenser som den fikk. Likevel finnes det i dag lite forskning og formidling om skoleinternatene, sier prosjektansvarlig Cathrine Paus.
Sitater fra tidligere internatbarn vil prege utstillinga:
Det var mange som dro hjemmefra i en alder av 7 år – og de flyttet aldri hjem igjen. (Liv Inger, Grensen internat)
Det verste for meg var at jeg syntes jeg ble en fremmed for familien. Jeg led når jeg kom hjem, for alt og alle syntes forandret, men det var jeg som var forandret. (Dora, Strand internat)
Har gransket fornorskingen
«Alltid en fremmed» åpner knappe to uker etter at Sannhets- og forsoningskommisjonen har levert sin rapport. Kommisjonen har de siste fem årene gransket fornorskninga og uretten mot samer, kvener og skogfinner. Faglig ansvarlig for utstillinga, Ketil Zachariassen, er medlem i kommisjonen.
Om skoleinternatene i Nord-Norge:
- At alle barn i Norge skulle gå på skole og lære å lese og skrive ble et sentralt mål for myndighetene fra midten av 1800-tallet.
- På begynnelsen av 1900-tallet ble de første statlige internatskolene bygd i Finnmark.
- Internatskoler ble bygd i hele landet, men Nord-Norge var i en særstilling. Med store avstander, spredt bosetting, lav folketetthet og dårlig utbygde transportforbindelser ble internatskoler sett på som den eneste muligheten for å sikre utdanning og skole til alle.
- Internatkolene var det viktigste verktøyet i myndighetenes fornorskningspolitikk. Dette fikk store konsekvenser for samer og kvener i landsdelen.
- Undervisning på samisk ble først vanlig på slutten av 1980-tallet.
- For kvenene ble det åpnet for undervisning i eget språk på 1990-tallet.
- Den siste internatskolen i Finnmark ble lagt ned i 1999.
