Dagen det snur
Året som har gått har vært en nedtur for mange. Allerede i april mistet vi påskeferien og måtte være hjemme. Friheten i sommer var også svært begrenset, og nå stenges mye ned til og med i julehøytiden. Utover høsten er dagene blitt mørkere, og nå er vi inne i mørketiden her nord. Årets mørkeste dag kalles fra gammelt av Vintersolverv.
Mandag 21. desember snur altså sola. Nærmere bestemt kl. 11:02. Samme dag skjer det også en astronomisk begivenhet på stjernehimmelen. De to største planetene i solsystemet, Jupiter og Saturn, krysser sine baner sett fra jorda. Dette kalles en konjunksjon. Avstanden er på det nærmeste 0,1 grader, slik at de neppe kan adskilles med det blotte øyet. De smelter sammen som en sterk stjerne. Noen har regnet ut at vi må helt tilbake i middelalderen i år 1226 for å finne en tilsvarende begivenhet som var lett synlig fra jorda.
Det er vel verd å ta turen ut for å se dette spesielle himmelfenomenet. Man bør se mot sør-vest når mørket faller på. For oss i Norge vises det lavt over horisonten, mindre enn 5 grader sett fra Oslo, så det er ikke lett å få øye på, og man må sikre seg at ingen fjell står i veien. Kvelden før og etter kan også anbefales. Det er kun i Sør-Norge man kan regne med å se noe denne gangen. Dere som lykkes kan gjerne ta foto og dele på nettet.
Jul og stjerner har jo alltid hatt mye med hverandre å gjøre. De fleste av oss henger en julestjerne i vinduet, og en kjær plante heter kort og godt Julestjerne.
Alt dette har sterke linjer tilbake til Betlehemsstjernen som ifølge Bibelen viste seg når Jesus ble født i enkle kår i Betlehem. I dag en palestinsk by. Lenge avfeide mange dette som en myte uten rot i virkeligheten. Men så beregnet noen forskere at de to kjempeplanetene vi har nevnt over, faktisk møttes nettopp på den tiden Jesus kom til verden. Den gangen møttes de hele tre ganger i en trippelkonjunksjon som var godt synlig i det aktuelle området. Dette skjedde år 7 før vår tidsregning, uten at det skaper noe problem fordi vi lenge har visst at munken Dionysius, som på 500-tallet bestemte utgangspunktet for vår tidsregning, telte noen år feil.
Var det denne trippelkonjunksjonen mellom Jupiter og Saturn fortidens vise menn/astronomer observerte? Vitenskapshistorikerne har nå funnet ut at det fantes vitenskapelige miljøer i Babylonia på den tiden som fulgte med slike detaljer på stjernehimmelen. Det er nå utgitt forskning både fra en astronomisk, lingvistisk og historisk synsvinkel om hendelsen. Mange fremragende forskere har bidratt til denne fortolkningen. Standardverket her er Michael R. Molnar: The Star of Bethlehem (Rutgers University Press, 1999). Det hele blir en uhyre interessant kobling mellom vitenskap og tro.
Vi vet uansett ikke hva som motiverte de vise menn til å legge ut på den lange ferden fra øst. Men de var rikt utrustet og hadde med store gaver. Vi leser at da de fant moren og barnet, falt de på kne og åpnet sine skrin. Det var sikkert en stor overraskelse for den lille familien. Historien som fulgte dette lille barnet var senere som kjent med å snu mye av verdenshistorien.
Jeg håper mange vil få med seg årets begivenhet på stjernehimmelen om kvelden samme dag som sola snur. Samtidig kan man jo sende opp en bønn om bedre tider og at vaksinen mot pandemien vil bli bra. For de av oss som denne gangen ikke kan se hva som skjer, vil alt bli streamet på nettet. Det virtuelle telsekopet i Roma vil vise hva som skjer minutt for minutt på sin nettside. Også Lowell Observatoriet i USA vil streame på observatoriets YouTube-kanal.
Alf Prøysen skrev for snart 70 år siden Julekveldsvisa, som raskt ble en av våre kjære julesanger. Visa har et klart utgangspunkt i den historiske stjerneobservasjonen. Samtidig får hendelsen en dypere mening med et budskap som går utover seg selv og står der gjennom tidene. Prøysens vise henter sin bærekraft i både poesi og musikk:
Ja, det var fyste gongen som julestjerna brann,
men sea har a brønni i alle verdens land,
å såmmå å som hende er stjerna like stor.
– du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor.
