«Det EØS-rettslige rettssikkerhetsprinsippet» var temaet for Erika Fjordbos masteroppgave som hun leverte januar 2025. 

Det EØS-rettslige rettssikkerhetsprinsippet (legal certainty) gjelder som en overordnet lovgivningsnorm, og legger føringer for utformingen av norsk lovgivning. Prinsippet innebærer for det første at nasjonal lovgiver må gjennomføre EØS-rettslig sekundærrett på en klar og presis måte i intern rett slik at de som berøres av regelverket sikres forutsigbarhet. Dette kan gjøres ved å synliggjøre samspillet mellom gjennomført EØS-rett og øvrig nasjonalt regelverk uten EØS-rettslig opphav. Rettssikkerhetsprinsippet krever at nasjonale bestemmelser som strider mot slik EØS-rett fjernes. For tilfellene der EØS-retten gjennomføres ved transformasjon, må lovgiver legge til rette for at rettsanvendere tolker regelverket EØS-konformt ved å eksempelvis markere hvilke deler av regelverket som er ment å gjennomføre EØS-rettslige forpliktelser. Et spørsmål knyttet til gjennomføringen av sekundærretten er om dagens oversettelsesetterslep og mangelfull konsolidering av nasjonalt regelverk med EØS-rettslig opphav er forenelig med det EØS-rettslige rettssikkerhetsprinsippet. Lovgiver må videre påse at nasjonalt regelverk som berører retten til fri bevegelighet etter EØS-avtalens hoveddel utformes på en måte som gjør det mulig for de berørte å forutberegne egen rettsstilling. Et regelverk som gjør det uklart hvor langt bevegelsesfriheten rekker kan utgjøre en restriksjon på denne. For at nasjonale bestemmelser som begrenser bevegelsesfriheten – slik som tillatelses- og inngrepsordninger – skal kunne rettferdiggjøres, er det dessuten et vilkår at rettssikkerhetsprinsippet er ivaretatt. Formålet med avhandlingen er å gi en samlet fremstilling av hvilke føringer det EØS-rettslige rettssikkerhetsprinsippet legger for utformingen av nasjonal lovgivning.

Victor Hålands masteroppgave, levert januar 2025, hadde tittelen «Fri bevegelighet for unge uføre - En analyse av ung ufør-tillegget som hybridytelse etter trygdeforordningen og eksportforbudets relasjon til bevegelsesfriheten.»

Ung ufør-tillegget er et tillegg til uføretrygd for unge uføre med varig, alvorlig og klart dokumentert skade/sykdom/lyte etter ftrl. § 12-13(3). For tillegget gjelder det et medlemskapskrav i ftrl. § 12-3(3) annet punktum, som innebærer at retten til ytelsen bortfaller når personen anses flyttet etter ftrl. § 2-1. Når personen ikke lenger har medlemskap i folketrygden, kommer også eksportforbudet i trygdeforordningen artikkel 70 til anvendelse. Ung ufør-tillegget er etter art. 70 unntatt eksportabilitetsprinsippet i trygdeforordningen art. 7 på grunn av reguleringen som hybridytelse der. Det innebærer at Norge lovlig kan sette bostedskrav som vilkår for ytelsen. Dette forutsetter at vilkårene for og defineres som hybridytelse i art. 70 er oppfylt. Ung ufør-tillegget må da bl.a. ha trekk fra sosialhjelp samt anses å gi minsteinntekt til livsopphold. Praksis fra EU-domstolen er sentral for vurderingen av dette. Under forutsetning av at ung ufør-tillegget er riktig listet opp som hybridytelse i art. 70 er neste hovedspørsmål om det kan gjøres unntak fra trygdeforordningen i art. 70 der personen fortsatt har en genuin/tilstrekkelig tilknytning til Norge etter flytting.Det analyseres før dette hvilke alternativer mottakerne av ung ufør-tillegget har til å påberope seg de nasjonale reglene om fortsatt pliktig medlemskap og frivillig medlemskap i folketrygdloven kapittel 2. For de som ikke kan beholde medlemskap etter nasjonale regler er alternativet å vurdere unntak fra eksportforbudet i art. 70 opp mot bevegelsesfriheten. Hendrix-saken fra EU-domstolen viste at dette var mulig for en grensearbeider også ved hybridytelsereguleringer. Spørsmålet er imidlertid hvilken overføringsverdi dommen har til økonomisk inaktive personer. Dersom Hendrix-saken har overføringsverdi til økonomisk inaktive personer, vurderes det hvilke typetilfeller det er aktuelt å vurdere unntak fra trygdeforordningen art. 70 for, og hvor eventuelt en påberopt bevegelsesfrihet kan hjemles. Både forordning 497/2011 art. 7 om bevegelsesfrihet for arbeidstakere, EØS-avtalen § 36 om tjenestefriheten og unionsborgerdirektivet art. 7 må vurderes som alternativer for bevegelsesfriheten. Til slutt i avhandlingen foretas det en teoretisk proporsjonalitetsvurdering av de aktuelle typetilfellene, før det fremsettes noen konkrete lovforslag med utgangspunkt i avhandlingens funn.

Maren Sørensen Thorsen skrev stor masteroppgave med stipend på prosjektet våren og høsten 2023 med tittelen: Dispensasjonsadgangen fra synskravene i førerkortdirektivet – er norsk rett og praksis i tråd med Norges EØS forpliktelser? I oppgaven undersøkte hun om den norske lovtolkningen og praksisen knyttet til førerkortdirektivets vedlegg III artikkel 6.0-6.4 står seg i lys av EØS-retten. Synskravene for førere i gruppe 1 og 2 er i stor grad avklart, men det har vært uenigheter blant medlemsstatene hvordan dispensasjonsadgangen i punkt 6.0 andre avsnitt skal forstås.

I oppgaven undersøkte derfor Thorsen hvilke føringer de EU-rettslige kildene gir i avklaringen av problemstillingen. På bakgrunn av dette kom hun til at de EU-rettslige kildene tilsier at norsk rett og praksis må endres. Endringene gjelder særlig praksis knyttet til antall synsfeltutfall som kan tillates innenfor en radius på 20. grader for førere i gruppe 1. I tillegg må Norge endre regelverket og praksisen som gir enøyde førere i gruppe 2 rett til å beholde førerkort for tyngre kjøretøy.

Problemstillingen er særlig aktuell fordi det foreligger ulik praksis mellom Statsforvalterne knyttet til dispensasjonsadgangen for førere i gruppe 1. I tillegg ligger det en sak til behandling for EU-domstolen som tar opp spørsmål knyttet til gyldigheten av de strenge synskravene for gruppe 2. Dommen er enda ikke avgjort men uttalelsene fra denne vil kunne få konsekvenser for hvordan Norge skal praktisere å tolke synskravene for førere i gruppe 2 i tiden fremover.

Norske familieytelser i grenseoverskridende situasjoner i EØS var temaet for masteroppgaven til Thora Standal Aarrestad, som var vit.ass. ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo og leverte sin masteroppgave sommeren 2023.

Tematikken er aktuell der den ene forelderen arbeider og bor i Norge, mens den andre forelderen bor sammen med deres felles barn i en annen EØS-stat. Aarrestads oppgave er imidlertid ikke begrenset til kun slike tilfeller.

I oppgaven undersøkte hun hvilke føringer trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og EØS-avtalens hoveddel gir for vurderingen av hvem som kan ha rett til de norske familieytelsene barnetrygd, kontantstøtte og overgangsstønad. Herunder hvem som kan ha rett på ytelsene, i hvilke situasjoner de har rett på ytelsene og hvilken betydning EØS-retten har for vurderingen av vilkårene etter norsk rett.

Aarrestad satt blant annet søkelyset på samtidig rett til familieytelser fra flere EØS-stater, samt adgangen til å kreve ytelser tilbakebetalt. Underveis vurderte hun om føringene som gis av EØS-retten tilsier at gjeldende praksis for de norske familieytelsene bør eller må endres.

Oppgaven er tilgjengelig her.

Vilde R. Rasmussen skrev masteroppgave med prosjektstipend ved UiB høsten 2022 om tredjelandsborgeres rett til fri bevegelighet etter EØS-retten. I oppgaven undersøkte hun om den norske tolkningen og anvendelsen av sykeforsikringskravet i unionsborgerdirektivet artikkel 7(1)(b) står seg i lys av EØS-retten. Kravet om sykeforsikring er ikke avklart i EU-retten. I oppgaven undersøkte Rasmussen derfor hvilke føringer de EU-rettslige kildene gir i avklaringen av problemstillingen. På bakgrunn av dette kom hun frem til at føringene tilsier at gjeldende norsk praksis må endres.

Høsten 2022 skrev Erlend Claudi sin masteroppgave om «Koordinering av uføretrygd til unge uføre i Norge – i limbo mellom EØS-statenes trygdeordninger» med stipend på prosjektet. Oppgaven stod til beste karakter, og ser nærmere på særlige utfordringer som oppstår i møtet mellom forskjellige koordineringsprinsipper i trygdeforordningen på området for uføretrygd.