Ekkoet av COP28: Bygge bro mellom klimaretorikk og virkelighet?
Nikolaos Gkikas, advokat og stipendiat ved Norsk senter for havrett, UiT.
Forrige uke hadde jeg muligheten til å delta på COP28, i Dubai. Etter konferansen, på vei til Tromsø, prøvde jeg å sette noen tanker på papiret om denne kontroversielle, men likevel svært interessante og tankevekkende, opplevelsen.
En kulturell mosaikk under ett tak
Det er ingen tvil om at det presserende behovet for å ta tak i klimakrisen krever globalt samarbeid og en godt koordinert innsats. Klimaendringer tar ikke hensyn til nasjonale eller kulturelle grenser for stater, folk, sektorer og menneskelige aktiviteter. Klimaendringene overskrider også den biologiske levetiden til et individ eller en generasjon, og utgjør derfor en eksistensiell utfordring for menneskeheten som helhet. Under sverdet til denne universelle trusselen samles regjeringer, frivillige organisasjoner, interessenter, sivilsamfunnsrepresentanter og mennesker fra alle verdenshjørner – under ett tak for å legge en kampstrategi.
Men COP er mye mer enn det; det er en unik mulighet for at ulike kulturer og livssyn møtes, samhandler og deltar i konstruktiv dialog. En rask spasertur gjennom gatene, plenumsaler, møterom , sidearrangementer, paviljonger og restauranter på EXPO 2020 (arenaen for COP28) er nok for å få en idé om de forskjellige verdiene, språkene, estetikken og kulturene som til sammen utgjør den unike mosaikken planeten vår er. Og man må innrømme at denne mangfoldigheten i seg selv er en sjelden skjønnhet.
Vær oppmerksom på gapet mellom ord og handlinger
Snart forsvant imidlertid, i mine øyne, lyset – som i de lyse fargene i de tradisjonelle kostymene, sammen med mine allerede lave forventninger om konkret og håndgripelig forandring. Lyset gikk tapt i øyeblikkets grelle motsetning og ironi. En oljeby som bokstavelig talt strekker seg opp i himmelen og som med flamboyant tomhet skriker rikdom og forfengelighet, er nå i ferd med å bli referansepunktet i den globale debatten om klimakrisen, bare overganger og utfasing av fossilt brensel!
Og mens retorikken holder liv i håpet ved å spille spillet med grønne og blå ord, forblir gapet mellom uttalte idealer og handlinger i den virkelige verden kaotisk. For eksempel, mens den subtile ordkrigen fortsetter med papirer som går frem og tilbake for å bli enige om og hvordan elefanten skal adresseres i forhandlingsrommet, fortsetter verdens største gasskraftverk sin virksomhet som vanlig, noen kilometer unna. I mellomtiden er veggene i lokalene på COP fylt med vakre buzzwords og håpefulle budskap for en bærekraftig og rettferdig fremtid.
Likevel, bak veggene, blir en 12 år gammel aktivist (den nettopp nevnte fremtiden) avskjediget og kastet ut fra COP28 fordi hun løper inn på scenen til et høynivåpanel, og med den upretensiøse direkteheten til et barn, dristig tiltaler elefanten: «Slutt med fossilt brensel. Redd planeten vår og fremtiden vår». Mens de innenfor den blå sonen nyter (hør-hør!) ekstraordinære privilegier og friheter som å bruke internett fullt ut, for å diskutere rettferdighet, likhet, inkludering, deltakelse og menneskerettigheter (og å fritt være uenige), er en slik «grunnleggende luksus» en fjern drøm for de utenfor disse veggene. Vel, historien lærer oss at meningsfull endring skjer gjennom handlinger, ikke bare ord. Og her må jeg si at motsetningen mellom de to er øredøvende.
Gå bort fra [utfasing] fossilt brensel?
Ikke overraskende sto striden på COP28 hvordan man skal formulere behovet for å stoppe bruken av fossilt brensel. Selv om uttrykket som endelig ble vedtatt, «omstille seg bort fra fossilt brensel», markerer et viktig skritt fremover – som anerkjenner den største bidragsyteren til klimagasser på et internasjonalt regulatorisk nivå – lever den fortsatt ikke opp til det lenge etterspurte kravet om utfasing av olje, kull og gass.
Tatt i betraktning de mektige interessene ved forhandlingsbordet, det økonomisk-politiske presset som påvirker nasjonale delegasjoner, og den kompleksitetene som ligger i å holde en internasjonal konferanse av denne størrelsen, er det noe skuffende, men absolutt ikke overraskende at et mer beskjedent og vagt uttrykk, relativt åpent for forskjellige tolkninger, ble valgt - fremfor et mer strengt utsagn.
Og igjen, til slutt er det ikke ord, men handlinger som teller. Og selv om inkludering av fossilt brensel i den endelige teksten absolutt er en form for handling, jo mer vi fortsetter å bore og brenne, jo lenger går vi bort fra våre ambisiøse mål og fine ord. Så det gjenstår å se i praksis om "overgang" refererer til fossilt brensel, eller om det bare er nok en delikat verbal manøver som faktisk ikke fører oss bort fra fossilt brensel, men bort fra den lenge etterspurte utfasingen.
UiT på COP28 og utover
Avslutningsvis vil jeg understreke de betydelige og mangfoldige fordelene ved at UiT fikk delta på COP28. Forskerne fra UiT bidro med verdifulle bidrag, og hver enkelt utnyttet sin epistemologiske linse for å spre vitenskapelig kunnskap og fremme akademisk diskurs om ulike kritiske spørsmål.
Dessuten styrket samarbeidet, både innenfor og utenfor planlagte arrangementer og aktiviteter, ikke bare eksisterende partnerskap, men det la også grunnlaget for å smi nye internasjonale, tverrfaglige og tverrfaglige samarbeid mellom UiT og ulike institusjoner over hele verden.
Til slutt, fellespaviljongen "Just North and Beyond", som var et samarbeid mellom UiT, Michigan Technological University og University of Sussex skilte seg ut ved å vektlegge arktiske spørsmål spesielt, – en region som er spesielt underrepresentert på COP28.
Jeg tror det er nødvendig å styrke universitetets tilstedeværelse i fremtidige COPer og andre relevante internasjonale initiativer for å ivareta nettopp dette.
Den grønne omstillingen må handle om rettferdighet
Larry Ibrahim Mohammed, PhD-stipendiat i komparative urfolksstudier
Jeg blir ofte spurt: «Hvorfor forsker en ghaneser fra Afrika på urfolk og fornybar energi i Norge?».
Selv om jeg vanligvis har et langt svar på dette, så har mine nylige erfaringer fra COP28 gitt meg et kort svar: "Det handler om rettferdighet". Enkelt og greit. Temaet rettferdighet har en viktig rolle i diskusjonen om energiomstilling og klimatiltak. Mitt fokus ligger på intergenerasjonell rettferdighet, hvordan det relateres til rettighetene til barn og urfolk, og hvordan de kan ha en bærekraftig og sikker fremtid.
I et av arrangementene på den norske paviljongen var det et barnepanel (for det meste unge tenåringer), to fra Norge og en fra Sør-Sudan. Arrangementet fremhevet viktigheten av å inkludere stemmene til barn, siden de skal arve fremtiden.
Intergenerasjonell rettferdighet handler om de moralske forpliktelsene eldre generasjoner har overfor yngre generasjoner. Det disse barna ber om er å få muligheten til å delta og sitte ved det bordet der fremtiden deres diskuteres. De oppfordrer også eldre generasjoner til å skape rom for disse diskusjonene ved å bruke et enkelt språk. Mens barneaktivisme i forbindelse med klimaspørsmålet ikke er nytt, er det ikke vanlig med barnepaneler på internasjonale FN-møter.
Det er de som ikke ser noen nytte i dette på grunn av barnas mangel på helhetlig forståelse av samfunnet. Men hvordan kan de lære og forstå dette når de ikke sitter ved bordet? For meg handler deres deltakelse om å erkjenne at de har en andel i sin egen fremtid, og at det å bringe dem nærmere viser at vi bryr oss om dem.
Rettferdighet og rettferdighet mellom generasjoner relaterer seg også til samene i Norge. På COP28 presenterte jeg mine refleksjoner rundt tre vindkraftsaker som ble nektet konsesjon i Norge på grunn av bekymringer knyttet til reindrift (Kvalsund, Hammerfest og Kalvvatnan).
Jeg trakk frem hvor lite konsekvent tilsynsorganene har anvendt loven, spesielt i forhold til deres vedtak om vindkraftsøknaden i forbindelse med Fosen-anlegget. Dette reiser spørsmål om strategiske avslag på vindkraftsøknader med lavere produksjonskapasitet.
Jeg pekte også på at miljøkonsekvensvurderinger, som nå blir sett på som "jordmødrene" for å hjelpe til med å ta gode beslutninger, må utvikles til å inkludere urfolks verdenssyn og kunnskapssystemer.
I fortellingene om fordelene med den grønne omstillingen, inkludert jobbskaping og økende kommunale inntekter, må ikke disse gevinstene gå på bekostning av samiske menneskerettigheter og samiske barns rettigheter til å arve en kulturell tradisjon, som allerede er under så mye press.
Gjennom å se på rettferdighet mellom generasjoner, har samiske barn rett til en fremtid der de kan fortsette sin kulturelle tradisjon med reindrift og lære språket sitt gjennom blant annet reindrift.
Dette kan ikke ivaretas når den norske stat finner det vanskelig å gjennomføre høyesterettsavgjørelsen i Fosen-saken, over to år etter den oppsiktsvekkende rettskjennelsen.
Internasjonale plattformer som COP er viktige for å snakke om de ulike perspektivene på rollen til grønn omstilling og klimadiskusjon.
Slike diskusjoner blir enda mer avgjørende når de kaster lys over stridigheter om menneskerettighetsbrudd knyttet til ønsket om å gå over til et utslippsfritt samfunn. UiTs paviljong, passende kalt «Just North and Beyond», fremhever viktigheten av rettferdighetsperspektivet.
Så hvis jeg igjen blir spurt om hva en ghaneser gjør med samiske rettigheter og vindkraft i Norge, blir svaret mitt fortsatt: «Det handler om rettferdighet».
Claudia Cheng, stipendiat ved Institutt for samfunnsvitenskap
Da jeg ble spurt om jeg ville delta på COP28 i Dubai, svarte jeg med et stort «JA». Fra dag én som stipendiat ved UiT lærte jeg viktigheten av forskningsformidling og at internasjonale konferanser er en av de meste effektive plattformene for å formidle forskningsresultater til beslutningstakere, politikere og industriaktører.
I tillegg er dette første gang UiT har sin egen paviljong på COP og det gjør vi i samarbeid med to internasjonalt anerkjente universiteter, Michigan Technological University og University of Sussex. En slik mulighet byr seg ikke hver dag. Som en som forsker på rettferdig energiomstilling, var jeg naturligvis glad for at dette var hovedtemaet for vår paviljong.
I høst fikk jeg muligheten til å presentere min forskning om rettferdig energiomstilling på en av de største konferansene om Arktis: Arctic Circle Assembly. I år var det mer enn 2000 deltakere fra mer enn 60 land på konferansen og man kan lett bli overveldet av det store antallet møter og sesjoner.
COP28 er imidlertid på et helt annet nivå, med mer enn 100 000 deltakere fra hele verden.
Konferansen finner sted i Expo 2020-byen i Dubai i De Forente Arabiske Emirater. Konferanseområdet måler 428 hektar og er delt i to områder: blå sone og grønn sone. Blå sone er kun tilgjengelig for deltakere fra organisasjoner med observatørstatus og diplomater, mens grønn sone er åpen for publikum. Med så mange deltakere var det ikke overraskende at det ble ganske mye kaos når man gikk gjennom sikkerhetskontrollene, spesielt da lederne fra hele verden var her de første dagene.
Siden dette er min første gang på COP, føltes det som filmen «Everything, everywhere, all at once».
Det var mange interessante arrangementer jeg ønsket å delta på, men mange av dem skjer samtidig, og det var umulig å delta på alle. Av de få jeg kunne delta på, er mitt generelle inntrykk at det er en økende erkjennelse for behovet for en rettferdig omstilling, både på politisk nivå og på akademisk nivå.
Stipendiat Claudia Cheng Foto: Tomas Rolland/UiT
Etter pop-up-foredraget vårt om «Getting to a just transition in Svalbard and Arctic Norway», sa en av deltakerne at hun var glad for å endelig få litt klarhet i hva en rettferdig overgang betyr, fordi hun har hørt "Just Transition" bli nevnt i mange arrangementer, men ingen forklarte egentlig hva det betyr.
Det kan defineres på flere måter, avhengig av formål. Helt grunnleggende handler det om å sørge for at fordelingen av goder og byrder i den grønne omstillingen vi har begynt på, skjer på en inkluderende og rettferdig måte for de som er direkte eller indirekte berørt.
På den ene siden bekreftet det min bekymring for at ordet «rettferdig» er i ferd med å bli et annet buzz-ord – som «bærekraftig». På den andre siden er jeg glad for at det er mer bevissthet rundt behovet for en rettferdig omstilling og at vi kunne bidra til å øke forståelsen av det gjennom våre foredrag og vår paneldiskusjon om «Leaving no man behind: a Just Transition from an indigenous perspective in the Arctic».
Som en del av en felles paviljong med de andre universitetene, fikk vi muligheten til å lære om deres forskning på samme tema og jeg er ikke i tvil om at det vil oppstå fremtidige muligheter for forskningssamarbeid.
Ragnhild Batseba Ødegaard Skaugen, stipendiat ved Institutt for samfunnsvitenskap. Foto: Tomas Rolland/UiT
04.12.2023
Løsningen på klimautfordringene er rotete, den er millioner av puslespillbrikker
Det er overveldende å være tilstede klimatoppmøtet i Dubai. Her samles nesten hundre tusen mennesker som alle arbeider med klima i en eller annen form. De er flydd inn fra alle verdens land, og haster fra sted til sted på en enorm campus, kledd opp i dress, sommerkjoler og folkedrakter. Det er tusen steder du bør være til enhver tid, metervis med køer og for mange neonlys. Nå er jeg en del av dette.
COP28 tiltrekker seg en mengde folk fra hele verden. Foto: Tomas Rolland/UiT
De seneste årene har effekten av klimaendringene blitt noe vi kan kjenne på kroppen, også i Norge. Behovet for å handle er akutt. Verden har enorm stor jobb å gjøre dersom vi skal nå 1,5 graders målet, og begrense skade. På toppmøtet forhandles det om hvordan vi må endre samfunnet for å få det til. Omfanget av konferansen viser hvor kompleks den oppgaven er. Det handler om å finne tekniske løsninger, endre økonomiske og juridiske systemer, følge prosessen fra internasjonale og nasjonale målsetninger til gjennomføring på lokalt nivå, og passe på at omstillingen skjer på en rettferdig måte.
I år er første året klimakonferansen inkluderer "Global Stocktake". Det er et verktøy for å føre regnskap over hvordan vi ligger an med tanke på å nå målene i Paris-avtalen. Det viser fremdrift på temaene klimatilpasning, virkemidler for iverksetting av tiltak og reduksjon av klimagasser. Alle land skal levere data over sine utslipp til regnskapet, og det blir slått sammen for å vise det globale utslippet. Tallene er basert på selvrapportering, og det er flere land som ikke har levert regnskap. Verktøyet skal hjelpe verdenssamfunnet å justere målsetningen for arbeidet med klimagassreduksjon. Det skal etableres en syklus der man hvert femte år gjør regnskap og to år etter det setter nye og mer ambisiøse mål for utslippsreduksjon.
Kurvene peker oppover. Det er økte utslipp av drivhusgasser, økt forbruk, økt produksjon. Selv om klimatoppmøtet startet med en god nyhet om at det skal etableres et fond for å kompensere utviklingsland for tap og skade, er summene som til nå er forpliktet forsvinnende små i det store bildet. Totalt er det til nå forpliktet 420 millioner dollar. Det tilsvarer omtrent 4,5 milliarder kroner, som er mindre enn det det kostet å bygge Nasjonalmuseet. Status til nå gir ikke grunn til å se lyst på fremtiden.
Tidligere visepresident og klimapolitiker i USA Al Gore. Foto: Tomas Rolland/UiT
Verktøyet kan supplere og utfordre selvrapporteringen i Global Stocktake. Det er basert på åpne kilder, og du kan finne informasjon på alle utslippskilder i verden(!). Det at verktøyet viser frem den faktiske utslippskilden, gjør at verktøyet også fungerer til å synliggjøre selskapene som forurenser på en helt annen måte enn summen av utslippene i et land eller globalt. På gårsdagens morgenbrief i den norske paviljongen, fortalte forskningssjef på Cicero, Steffen Kalbakken, at Norge mener staten kan forplikte seg til å stanse investeringer i olje og gass-utvinning i utlandet. På spørsmål om hva det betyr for Equinor sine investeringer i utlandet, var svaret at det ikke vil bli påvirket. Equinor er et privat selskap og gjør som selskapsstyret selv vil. Det tydeliggjør at i klimapolitikken er det ikke bare nasjonalstatene som er parter, de store selskapene er mektige aktører som må ansvarliggjøres.
Et eksempel på hvordan det kan se ut ble presentert av ClimateTrace under foredraget. De hadde kartlagt produksjonen hos stålprodusentene med lavest utslipp, og funnet ut at store deler av tiden produserte ikke fabrikken noe som helst. Det var ikke nok etterspørsel. Markedet klarte ikke alene å finne produsenten med lavest utslipp. Da ClimateTrace spurte noen av de selskapene som kjøper mest stål (Tesla, Polestar, Boeing) om de kunne tenke seg å bytte produsent til den som forurenset minst, svarte selskapene ja. På denne måten kan data verktøyet hjelpe oss å finne gode klimareduserende tiltak.
I kartløsningen kan du zoome inn på ditt hjemsted og se hva som er utslippskildene der. For eksempel viser verktøyet at Tromsø flyplass Langnes slapp ut 114 437 tonn CO2e100 i 2022 og Strandvegen renseanlegg 1952 tonn CO2e100. På den måten endrer verktøyet utslippene fra noe abstrakt, fra tall vi kan flytte på i et regnskap og snakke om med patos i høytidelige møterom, til det fysiske utslippet som vi kan se, lukte og føle.
Det kan gjøre det globale lokalt og det lokale globalt. Det viser sammenhengen mellom vår egen bakgård og verdens utslipp. UiT sin paviljong på COP har fokusert på rettferdig omstilling i Arktis. I forskningen ser vi på denne koblingen. Hva som skjer når de overordnede målsetningene skal bli til praktiske prosjekter og få konsekvenser for det stedet vi bor? Jeg forsker på hvordan kommunene jobber med klimaomstilling. Hvordan de balanserer klimahensyn mot andre mål i kommunen og inkluderer innbyggerne i omstillingen. Sammen med kommunene prøver vi å finne metoder som kan utfordre forestillingen om hva som er nødvendig og mulig omstilling i lokalsamfunnet. Mye handler om måten vi snakker sammen, og hvilken kunnskap innbyggere og bedrifter har om situasjonen. I denne sammenhengen kan et så tilgjengelig og enkelt verktøy bli nyttig. Verktøyet er åpent for alle å bruke, og er et virkemiddel for både og konkretisere og demokratisere klimaproblemet.
Etter foredraget fortalte jeg oppglødd prosjektet til en norsk klimaforsker. Han svarte "ja, men det kommer nye verktøy for å overvåke utslipp hele tiden", og jeg fortalte videre om hvor omfattende det var, "alt fra USA er stort". Kanskje er det for lett å bli revet med når vestens klimakeiser står der med sine nye klær.
Jeg tror jeg ble engasjert fordi prosjektet viste så mye overskudd og vilje. Over hundre samarbeidspartnere som har vært med å utvikle prosjektet, det lagt masse arbeid og penger i å få det til. Det viser at motivasjonen fortsatt er til stede. Klart vi skal få det til, vi trenger bare de riktige verktøyene!
Utenriksminister Espen Barth Eide på COP28. Foto: Tomas Rolland/UiT
På dette temaet har Norge til nå vært en tohodet og taus gigant. Vår utenriksminister Espen Barth Eide leder forhandlingene om utslippsreduksjon, på samme tid er Norge en stor eksportør av klimagassutslipp. Retorikken Norge har anført om reduksjon av olje og gass har vært at vi er den reneste produsenten i verden, og at vi derfor bør levere så lenge det er behov for det. Vår posisjon blir lagt merke til. På foredraget med Al Gore ble Norge nevnt i samme vending som De Forente Arabiske Emirater, USA og Kina som eksempler på land som nå bør sees i kortene på utslippene våre. Han ba oss ikke bli avledet av skinnende objekter som karbonfangst- og lagring og skogplantingsprogrammer. Det som må til for å bremse utslippene er å stanse produksjonen av olje og gass.
Derfor var det oppløftende å i går høre Eide si at vi faktisk er nødt til å snakke om utfasing av olje og gass. I en samtale i den norske paviljongen om utbygging av mer kapasitet på strømnettet, sa han at vi ikke bare kan snakke om supplering med fornybar energi, men om substitusjon. Hvis vi bare legger til, vil den totale etterspørselen øke. Vi må faktisk erstatte en energiform med en annen. Utsagnet hentyder at vi ikke kan vente til at etterspørselen av norsk olje og gass synker organisk, vi må faktisk styre etterspørselen.
Som det kanskje kan leses mellom linjene i denne teksten har de siste tre dagene vært en emosjonell og intellektuell berg og dalbane. Fra vi kan redde verden, til nei, det kan vi nok ikke. Fra hvorfor er jeg her, jeg skjønner ingenting, til alt blir klart og betydelig. Vent, der mistet jeg tråden igjen, eller ja, det går kanskje bra til slutt? Jeg må minne meg selv på at det ikke finnes én elegant løsning på dette problemet. Løsningen er rotete, den er millioner av puslespillbrikker. Noen større enn andre.
