Karriereintervju

Midt i stormens øye 

– I dag er jeg daglig leder i Utviklingsfondet – en bistandsorganisasjon som knytter sammen utvikling og miljø; fattigdomsbekjempelse med matproduksjon. Vi konsentrerer innsatsen vår til Mellom-Amerika, Nepal, Somalia, Etiopia og Malawi, forteller hun.  

Enorme kontraster
Reiser verden rundt står ikke øverst i jobbeskrivelsen hennes. Primært handler arbeidsoppgavene hennes om organisasjonsbygging, men for å ha god kjennskap til virksomheten til den organisasjonen hun leder, har hun også måttet reise en god del. Hver eneste reise hun foretar blir en kraftfull påminnelse om de store kontrastene i verden – mellom de rikeste og de fattigste – fra en mellomlanding i Dubai og en tilnærmet vulgær overflod, til det endelig reisemålet i Zambia et par timer senere, der livet består av et enkelt overlevelseslandbruk.
– Det er en jobb der man kan bli motløs?
– Nei, det er vel så mye en jobb der vi hele tiden blir minnet om håp, og der vi kan se veldig gode og synlige resultater dersom flere trekker sammen. Men for å klare dette er vi nødt til å være til stede på de viktige arenaene. Derfor var vi sammen med partnerne våre til stede under FNs klimakonferanse i Paris – en arena der det er mulig å skape en større forskjell, sier hun.
For oss som betrakter klimakonferansene fra lang avstand, fremstår fremskrittene i forhandlingene som små. Og temaene som debatteres kan fremstå som ganske teoretiske.
– «Togradersmålet» er et godt eksempel på dette. Selv om den globale temperaturstigningen begrenses til to grader, så er jo utslagene i de mest utsatte delene på kloden ganske mye større – noe som får stor betydning for de som for eksempel lever av å dyrke kaffebønner i Nicaragua, og som opplever at økte temperaturer skaper stor fremvekst i plantesykdommer, forteller hun.  

Våken for muligheter
Selv om hun i dag er svært dedikert til den jobben hun har, har hun ikke hatt noen langsiktig plan om å jobbe med bistand.
– Nei, jeg har egentlig ikke drevet med karriereplanlegging i det hele tatt. Jeg har hele tiden hatt et åpent sinn, og vært villig til å gripe mulighetene som har dukket opp – til å kunne gjøre spennende ting. Jeg har ikke fulgt noen rød tråd, men når jeg ser meg tilbake, ser jeg jo at det finnes noen fellestrekk ved de jobbene og engasjementene jeg har hatt, sier hun.
Hun har jobbet mange ulike steder, både i Norge og i Danmark, men stort sett har det handlet om å jobbe i organisasjoner, enten med likestilling, integrering, antirasisme eller miljø. Det har i liten grad vært snakk om privat næringsliv eller offentlig sektor.
– Men jeg har likevel gjort veldig mye forskjellig. I noen av organisasjonene har det vært nybrottsarbeid, andre steder har det handlet om omfattende omstilling, mens atter andre var veldrevet fra før av. Dessuten har jeg hatt et lite eventyr i næringslivet også – i internettbransjen, da denne bransjen var ny, pengene var store og lunsjene var preget av champagne. Rent arbeidsmessig var kanskje ikke dette så fryktelig spennende for min del, men det var noen særtrekk ved denne arbeidsplassen som antropologen i meg fant veldig interessant: Dette var et australsk selskap, som hadde sin nordiske satsning samlokalisert i København, og der jeg fikk tydelig innblikk i forskjellen på dansk, svensk, norsk og finsk arbeidskultur, sier hun.  

I dag har hun en svært spennende jobb, og ingen planer om å skifte beite i nær fremtid. Men dette betyr ikke at det ikke er aktuelt å engasjere seg enda mer i rettighetsspørsmål som til nå ikke har fremstått som mest synlig i arbeidsagendaen hennes.
– Samiske spørsmål engasjerer meg, og jeg jobbet med dette på Antirasistisk senter, der jeg blant annet var med på å lage «Samisk myteknuser». Jeg er vara for styreleder i Samisk hus i Oslo, og jeg er selv registrert i samemanntallet, forteller hun.  

Hvorfor sosialantropologi ved UIT: 
Jeg valgte Tromsø, og det avgjørende tror jeg rett og slett var at jeg ikke ønsket å velge det samme som alle de andre i klassen min, som stort sett valgte Oslo eller Trondheim. 

Beste minne fra selve studiet:
Jeg startet med å studere engelsk, og trivdes veldig godt allerede fra starten av. Starten var spesiell i seg selv. På den tiden – tidlig på 1990-talet – var det stort fokus på å gjøre ting raskt, og ved å droppe sommerferien kunne vi få tatt grunnfag og mellomfag på ett år. Vi var jo helt alene på hele universitetet, foreleserne var noen av de beste jeg har hatt, kursene var kjempebra, vi leste Darwin som litteratur og hadde et ganske politisk litteraturstudium. 

Min karrierevei
Kari Helene Partapuoli

Øyeblikket som definerte karriereveien: 

Kanskje er det ikke et øyeblikk, men en innstilling som særlig har definert karriereveien. Jeg har unngått å ta de valgene alle andre har tatt. Da jeg som 16 åring reiste på språkreise til California, bodde jeg som den eneste i min gruppe hos en afro-amerikansk familie. Da de fleste jeg kjente valgte å studere i Oslo eller Trondheim, valgte jeg Tromsø. Og da jeg skulle velge emne for feltarbeid i studiene i sosialantropologi, og de fleste andre studentene valgte seg til eksotiske steder langt sør på kloden, valgte jeg å reise til Estland. Der studerte jeg norske forretningsmenn som reiste til Baltikum for å tjene seg rike, preget av den klondykestemningen som eksisterte i årene rett etter at Sovjetunionen ble oppløst.