For tiden pågår det en langsom oppvåkning med tanke på vår vår avhengighet av - og forbundethet med naturen. Den betraktes ikke lenger kun som materiale og råstoff tilgjengelig for vårt bruk og misbruk. Det snakkes i økende grad om at naturen lever, at den har mikrobevisshet (panpsykisme) og sågar sjel.
Det er på samme tid tankevekkende at de vitenskapelige fremskritt hva angår mennesket, steg for steg ser ut til å konkludere at sjelen er overflødig eller kan bortses. Den antas å være et til overs-begrep vi drar med oss fra en svunnen tid.
Hvordan kan vi tenke om dette? Skal vi åpne for at det vi benevner sjel fremdeles har noe å si hva angår mennesket, herunder hvordan det er å være menneske? Hvilken plass kan det ha i tilsvarende beskrivelser av natur, eller hvordan det naturlige i naturen er? Bør den ha en rolle i helsevitenskapene, i så tilfelle hvilken? Hva sier sjelslæren, psykologien, om denne saken? Er det i det hele tatt mening i å skulle rehabilitere sjelen, når det finnes mer pålitelige konsepter tilgjengelig i vitenskapen?
Thor Eirik Eriksen er filosof, forsker og førsteamanuensis II i samfunnsmedisin ved UiT