Hva vil det si å filosofere? Finnes det en egen filosofisk metode? Den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831), en av filosofihistoriens mest innflytelsesrike og beryktede filosofer, anklages ofte for å angripe ethvert mulig filosofisk tema med et forutinntatt blikk som presser virkeligheten inn i et forutgående skjema. Slik går det for eksempel frem av den gamle myten om at Hegel tenker alt mellom himmel og jord i skjemaet tese—antitese—syntese. Karl Popper nevnte Hegel som en fiende av det åpne samfunnet, mens Karl Marx mente at man måtte penetrere gjennom det mystiske skallet til Hegels filosofiske system for å finne den rasjonelle kjernen. Så ulike tenkere som Theodor W. Adorno og Jacques Derrida anklager Hegels filosofiske system for å være en forstoppet alteter som ikke etterlater noen rest som ikke kan forklares ved hjelp av den menneskelige fornuft.
Stemmer dette etterlatte inntrykket med hva Hegel selv skriver? Sammenlignet med det meste av vår tids filosofi, fremstår Hegels ambisjon om å utvikle en filosofisk vitenskap som en megalomans fikse idé. Men dersom vi tar modernitetens frihetsideal på alvor, må filosofien, ifølge Hegel, ikke ta noe for gitt eller underlegge seg noen ytre autoriteter i utgangspunktet. Derfor må filosofien være radikalt kompromissløs i sin begynnelse dersom den skal ha noen pretensjoner om å bestå i mer enn personlig synsing eller etterplapring av religiøse, politiske eller intellektuelle autoriteter. Hovedtemaet for denne filosofiske samtalen vil være hvordan man i det hele tatt kan begynne å filosofere ved å diskutere hva Hegel sier om saken selv.
Edvard Lia er litteraturviter og filosof. For tiden arbeider han med et stipendiatprosjekt om fenomenet pust i verkene til filosofen Hans Jonas.