Norske ideologiske og moralske (turisme)landskap

I tidligere blogger viste vi hvordan norske turister tok ansvar for smittespredning under koronapandemien og pekte på grunner til at de fleste ikke tok globale miljøproblemer på alvor. Basert på et utvalg av tidligere forskning ønsker vi i denne bloggen å gå litt dypere inn i denne materien.

Velstående og sosiodemokratiske Norge har i løpet av de siste 40 årene blitt stadig mer preget av nyliberal filosofi, både når det gjelder myndighetene, offentligheten og folk flest (Finstad, 2021). Dette har medført at borgerne defineres utfra en markedslogikk (Bianchi & Stephenson, 2014) og at myndighetene ikke bare utøver folkets vilje, men like mye tilrettelegger for et kapital- og vekstfundert næringsliv. Politiske beslutninger er derfor ofte formulert i et nyliberalt språk, styrt av ideer om å produsere og tjene penger, markedsprat og forretningsnormer (Brown, 2006).

Individualisme, egeninteresse, menneskelig frihet og personlig rikdom er sentrale nyliberale prinsipper (Evans & Sewell, 2013). Dette gjenspeiler seg også i folks tanker om ferie (Canavan, 2017; Juvan & Dolnicar, 2014, 2021). For mange mennesker trumfer derfor ferier med fly bekymringer for klimaendringer (Hares et al., 2010). Slik er det også for nordmenn (Cohen et al., 2013). Norge med sine 5,4 millioner innbyggere var før koronaen på topp fem når det gjaldt antall flyreiser i verden (Aasen et al., 2022). Studier har også vist at ni av ti nordmenn ikke vil slutte å fly for å beskytte miljøet (Reiseliv 1, 2023). Det er altså få indikasjoner på endringer i sosiale normer: «å reise med fly er ikke (i hvert fall for tiden) sosialt ‘moralisert’ med hensyn til klimaendringer» sier Aasen og kolleger (2022, s. 12).

Videre har dette med flyskam ikke slått an i den norske offentlige debatten. Dette begrepet tolkes som en elitistisk, moraliserende retorikk, som et angrep på bygdefolk med få andre effektive transportmuligheter (Andersen, 2022). Samtidig er nordmenn som flyr til utlandet villige til å betale høyere karbonavgifter (Denstadli & Veisten, 2020), noe som tyder på at de også anerkjenner miljøproblemene. Dette er et åpenbart dilemma.

Norgaard (2011) hevder at mange nordmenn «lever i fornektelse» når det kommer til klimaendringer. Denne fornektelsen eller moralske ordenen finnes på alle nivåer i samfunnet. Denne studien konkluderer også med at nordmenn har et tosidig bilde av oss sjøl: vi er ydmyke, naturelskende, likeverdige, kristne og humanitære; og vi er forsvarere av den velstående oljebaserte nasjonalstaten. «Høye nivåer av rikdom, utdanning, idealisme og miljøverdier, sammen med en petroleumsbasert økonomi, gjør avstanden mellom kunnskap og handling spesielt synlig i Norge» (Norgaard, 2011, s. 10). Tosidigheten håndteres gjennom å ta avstand fra klimaendringene: la være å tenke på disse og gjennom å trekke fram alle de positive sidene ved å leve i Norge. Paradoksalt nok argumenterer myndighetene for oljeutvinning som en forutsetning for det grønne skiftet (Ytterstad & Bødker, 2022).