Turisters dilemmaer knyttet til klimakrisen: Turister på vei mot en klimatisk apokalypse

Innledning

Dette er en bearbeidet og komprimert utgave av utgangspunkt og konklusjoner på en artikkel publisert i Annals of Tourism Research (Viken og Heimtun, 2024). Artikkelen tar for seg dilemmaer som turister vi har intervjuer føler; de er klar over klimakrisen og at noe må gjøres for å «redde verden», men ønsker ikke å endre sin egen livsstil – de vil fortsette med sine reiser til Syden og sin konsumerende reiseadferd. De erkjenner at staten må foreta reguleringer som trolig vil påvirke livsstilen deres. 

Dilemmaer

Som moderne mennesker møter vi stadig dilemmaer. For å gjenkjenne et dilemma må man føle en viss «usikkerhet, motsetninger eller konflikter» og «paradoksalt nok kan ny kunnskap, for eksempel om global oppvarming, gi opphav til mer usikkerhet» (Höijer et al., 2006, s. 159). Usikkerheten er innebygd i institusjonelle og politiske diskurser på ulike nivåer. Teoretisk sett kan dilemmaer ha form av sosiale, eksistensielle, affektive og ideologiske størrelser.

Et sosialt dilemma vil ofte arte seg som en spenning mellom individuell frihet og individuelt ansvar som erkjennes når vi fortsetter forbruksorientert, mobil livsstil, vel vitende om at det skader miljøet. Dilemmaer knyttet til eksistensielle spørsmål er mer individuelt basert og handler om menneskers kamp for å finne mening med livet, og deres evne til å oppleve seg selv både som subjekt og som objekt, altså å navigere i et landskap med moralske utfordringer og motsetninger. Når man legger til en emosjonell dimensjon til dette vil det kunne kalles et affektivt dilemma. Relatert til klimaendringer har vi mennesker ofte ambivalente følelser, som glede, frykt, tristhet, skyld, skam, usikkerhet, angst, håp og sinne.

Klimaendringer som har gitt varmere somre i de nordlige delene av Europa har vært til glede for folk, men vi kjenner til årsakene og føler et visst ubehag. Sosiale, eksistensielle og affektive dilemmaer er innebygd i ideologier og sosiale normer. I en reiselivskontekst er det for eksempel verdikonflikter mellom sosioøkonomisk og økologisk bærekraft noe som gjenspeiler kontrasterende ideologier, som nyliberalistisk vekst og økologiske bekymringer. Billig et al. (1988) hevder at håndtering av ideologiske dilemmaer er en del av det moderne liv, for eksempel mellom individualisme og sosial rettferdighet og likhet. Folk tenker og argumenterer ideologisk basert på maksimer, verdier og meninger som er tidsmessige, romlige, kulturelle og historisk situerte.

Artikkelen tar for seg dilemmaene rundt reiseaktiviteter og klimaendringer blant nordmenn i krisetider, i forhold til dilemmaenes sosiokulturelle kontekst, mestringsstrategier og disses konsekvenser. Vi viser at norske turister opplever sosiale, ideologiske, eksistensielle og affektive dilemmaer, uten å leve i fornektelse, men også uten å ta et personlig ansvar for miljøproblemene. Teoretisk kan denne forklares som sosial treghet eller kognitiv dissonans. Men det er forskjeller på folk, også i disse spørsmålene.

Våre funn kort oppsummert

I materialet identifiserte vi en gruppe ubekymrede informantene som erkjenner dilemmaene, men som ikke vil endre sin hedonistiske reiseadferd. De representerer en typisk turisttankegang når det gjelder klimaendringer. Noen er til og med klimaskeptikere og har et nyliberalt tankesett, og støtter myndighetenes måter å håndtere klimakrisen på, blant annet deres motvilje mot å slutte med oljeproduksjon. De mener det er politikernes ansvar å håndtere dilemmaene, og er selv åpenbart veltilpasset i det nyliberal kapitalistiske samfunnet. Hvis myndighetene innfører reiserestriksjoner frykter våre informanter at personlig frihet og demokratiske verdier vil bli svekket, og de tror at nordmenn vil gjøre opprør mot et slikt ideologisk skifte. De kan kategoriseres som blanding av reaksjonære og reformistiske mennesker, i henhold til en kategorisering brukt av Brulle & Norgaard (2019). De ubekymrede informantene stiller seg på linje med de 29 prosent av nordmennene som ikke tror at det å endre atferden vil gjøre stor forskjell (PERITIA, 2022). Å endre sine levemåter er ikke en del av deres ideologiske forankring.

Blant våre informanter var det også en gruppe som kan kalles miljøvernerne. De er klar over dilemmaene og søker å tilpasse reisevanene til denne erkjennelsen. De er kritiske til nyliberale verdier og krever en ny tankegang og en mer ansvarlig turismepraksis. Dessuten stiller de spørsmål ved myndighetenes vilje til å sette inn virkningsfulle klimatiltak, og er usikre på om det er mulig å snu i tide – nordmenns raske gjenopptakelse av sin reisepraksis mellom koronautbruddene og i etterkant tyder ikke på det. Turismens sosiale orden ha så langt ikke latt seg rokke.

Konkluderende diskusjon

Vårt hovedbudskap er at verken de ubekymrede eller miljøvernerne ser noen enkel vei ut av vanskelighetene knyttet til reiseaktivitetene og klimakrisen. Begge gruppene anser strengere reguleringer på nasjonalt og internasjonalt nivå som veien å gå. De ubekymrede foretrekker å utsette de nødvendige handlingene – store strukturelle transformasjoner. Bare de vi har kategorisert som miljøvernere er villige til å gjøre det. Den største utfordringen er trolig krisens karakter av «allmenningens tragedie», at det er for mange mennesker som sirkulerer på jordkloden. Det har alt gitt oss store miljøutfordringer, som Covid-19. Pandemien er også et eksempel på det som er blitt omtalt som et globalt kulturelt traume (Brulle & Norgaard, 2019). Slike traumer kan bare håndteres gjennom aktive samarbeidsregimer og en befolkning som stiller opp om nødvendige tiltak (Heimtun & Viken, 2023). For eksempel kan praktiske miljøtiltak innføres gjennom nordiske samarbeid. Men slik politikk vil gripe inn i nyliberalistiske regimer, ideologier og næringer, for eksempel turismen. Dessuten har klimakrisen lav politisk prioritet i de nordiske landene. Likevel er det vår plikt å ikke gi opp og å oppfordre til mer miljøvennlige tankesett og handlinger på individuelle, institusjonelle og politiske plan for å unngå reisen mot det vi i vår artikkel har kalt klimaapokalypsen. Nordmenn flest har en slags distanse til klimakrisen og dens virkninger. Derfor må tiltak som settes inn også rettes mot folk flest; de må erkjenne at uten et levedyktig klima, vil både naturen og vi mennesker bli skadelidende. Det er altså behov både for en nasjonal og global terapi. Først trengs en kollektiv erkjennelse av problemene som kloden og vi alle står overfor. Vårt bidrag er å røske opp i den norske opinionens sløvhet. Det er som regel en god start å diskutere og erkjenne at man har et problem.

Referanser:

Billig, M., Condor, S., Edwards, D., Crane, M., Middleton, D. og Radley, A. (1988). Ideological dilemmas: A social psychology of everyday thinking. Sage.

Brulle, R.J. og Norgaard, K.M. (2019). Avoiding cultural trauma: Climate change and social inertia Environmental Politics, 28, 886-908. https://doi.org/10.1080/09644016.2018.1562138

Heimtun, B. og Viken, A. (2023) Responsible tourists in the time of Covid-19? Tourist Studies, 23 (2), 87-107. https://doi.org/10.1177/14687976231169559

Höijer, B., Lidskog. R., Uggla, Y. (2006). Facing dilemmas: Sense-making and decision-making in late modernity. Futures, 38 (3), 350-366. https://doi.org/10.1016/j.futures.2005.07.007

PERITIA (2022). Policy, experitise and trust: Public perceptions on climate change. King's College London. https://www.kcl.ac.uk/policy-institute/assets/peritia-climate-change%E2%80%8B.pdf

Viken, A. og Heimtun, B. (2024). Tourism mobilities and climate crisis dilemmas: Tourists traveling towards a climate apocalypse? Annals of Tourism Research, 109, 103841. https://doi.org/10.1016/j.annals.2024.103841